Frelse som prosess

 

I vår kristne kultur sier vi at vi ble frelst den dagen vi omvendte oss fra synd og begynte å tro på Jesus. Selv om dette er sant og rett, har jeg i det siste forstått at dette ikke beskriver hele bildet.

Apostelen Peter snakker nemlig ikke bare om frelse som noe som har skjedd. Det er også noe som skjer. Og det er noe som skal skje: … han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde … dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når frem til frelsen. (1 Pet 1,3+5). Her beskriver Peter frelsen som noe som har skjedd og som noe som skal skje. Senere skriver han at vi kan vokse til frelse (1 Pet 2,2), altså frelse som en prosess.

Frelse er prosessen som starter i det øyeblikket vi innlemmes i Jesu kirke, og blir Guds barn. Dette begynte ved forsoningen på korset, og vil fullendes i forløsningen som en dag skal skje. Alt som skjer i tiden mellom forsoningen og forløsningen er som en mellomperiode – en forberedelse på det som en dag skal komme. Fordi vi lever som falne mennesker i en fallen verden, vil vi i denne prosessen påføres sorg, smerte og lidelse. I dette livet, midt mellom forsoning og forløsning, lever vi på denne jorden i den tiden vi er blitt gitt, mens vi «arbeider på vår frelse med ærefrykt og respekt», som Paulus skriver i Fil 2,12.

Første mosebok beskriver menneskets liv i perfekt relasjon med både skaperen, hverandre og naturen. Slik var det ment å være. Synden, som senere kom inn i verden og ødela harmonien og besmittet menneskeslekten, gjør at vi lever livene våre med lidelse, konflikter og sykdom. Sozo, det greske ordet som er brukt for frelse i Det nye testamentet, er et begrep som betegner prosessen som tilbakefører mennesket til sin opprinnelige tilstand. Mennesket var ment å leve et liv i perfekt harmoni med Gud, med hverandre og med det skapte. Sozo inkluderer evig liv i himmelen, og det brukes for eksempel også om helbredelse.

I forsoningen har vi fått tilgivelse for våre synder, barnekår og en identitet som nye skapninger (2 Kor 5,17). I forsoningen blir vi kjent med Gud som vår far, og Jesus ble vår bror. I Jesu soningsdød har vi også helbredelse fra sykdom, samt gjenopprettelse fra sår som er påført oss gjennom livet. Frelsen fullendes ikke før forløsningen, i det øyeblikket vi får del i oppstandelsen. Til den tid må vi leve i spenningen mellom forsoningen og forløsningen – mellom et «nå» og et «ikke ennå».

I Bibelen finner vi løfter vi kan tro på. Jesus forteller oss at tro kan flytte fjell. Markus 16,18 sier at når vi legger hendene på syke, skal mennesker bli friske. Dette har jeg selv erfart. Men erfaringen viser meg óg en spenning mellom livets realiteter og løftene vi finner i Bibelen. Jeg har også nemlig erfart at troen ikke flyttet fjellet, selv om det ble bedt.

Frem til forløsningen må vi fremdeles leve med syndefallets realitet, selv om Gud har tilgitt vår synd, og døde i mitt sted. Når vi forstår ordet frelse som prosessen som gjør oss hele – i spenningen mellom forsoning og forløsning – hjelper det meg til å besvare noen av livets vanskelige spørsmål.

Lederartikkel fra Mot Målet #3 2016

Far, forlat dem!

Jeff Fountain, leder for Schumann Center, og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skrev i dag en artikkel i lys av terrorangrepet i Brussel. Etter beste evne har jeg oversatt artikkelen til norsk. God lesning:

 

Domenico_Ghirlandaio_-_St_Jerome_in_his_study

St. Jerome (347 – 420). Bildet er hentet fra www.wikimedia.org

27. mars for tjue år siden ble syv munker kidnappet av islamistiske terrorister i klosteret sitt i Algerie. De ble holdt som gisler i to måneder, før terroristene 24. mai 1996 proklamerte at de hadde kuttet strupen av sine fanger.

For 1600 år siden formulerte kirkefader Jerome sin klagesang etter 20 år med daglig blodsutgytelser i det som vi i dag kaller Europa; grusomheter som gotere, hunere, vandaler og andre barbarer stod bak. «Hvor mange Gud, av dine tjenerinner og jomfruer – dydig og edle kvinner – har blitt ødelagt av disse udyrene! Biskoper har blitt fanget, prester og de i lavere rang er drept. Kirker har blitt revet ned, hester blir festet til altrene og relikvier fra martyrer er gravd opp. Sorg og frykt florerer. Død vises i utallige former og fasonger.»

I løpet av påskens første dager, florerte sorg og frykt på nok en gang i Europa, mens døden igjen viste seg i utallige former og fasonger i Brussels gater.

 

Testamentet

I den franske storfilmen Of Gods and Men fra 2010, fortelles historien om Fader Christian og hans munkebrødre og deres møte med akutte trusler fra terrorister i Algerie. Munkene fremstod ikke som modige helter, og følte seg som småfugler på en gren, sa Fader Christian til en av de lokale muslimske lederne, mens de fortsatt vurderte flukt. De lokale lederne, som ønsket sterkt at munkene skulle bli, responderte følgende: «Nei, vi er fuglene. Dere er grenene». Ved stemmegivning avgjorde munkene å forbli i klosteret.

I frykt for det verste, etterlot Christian seg et brev hos sin familie, som «kun skal åpnes i tilfelle min død». Der hadde han skrevet følgende:

«Hvis det en dag skal skje – og det kan være i dag – at jeg blir et offer for terrorismen som nå truer alle utlendinger som bor i Algerie, så ønsker jeg at mine venner, min kirke og min familie skal huske at livet mitt var gitt til Gud og dette landet. Jeg ber dere akseptere at Herren over alt liv, ikke er fremmed for denne brutale muligheten. Jeg ber om forbønn; for hvordan skal jeg bli funnet verdig til dette offeret? Jeg ber om å forståelse for at en slik død er like voldelig som de andre drapene som har funnet sted, også de som er glemt på grunn av likegyldighet eller anonymitet.

Mitt liv er ikke mer verd enn andres. Men heller ikke mindre verd. Uansett, det har ingen barnlig uskyld. Jeg har levd lenge nok til å vite at jeg og kjenner ondskapen som vinner frem i verden, også om den blindt skulle ramme meg. Jeg skulle ønske, når timen kommer, å få mulighet til å be Gud om nåde, både for meg selv og mine medmennesker, og samtidig evne av hjertet å tilgi de som vil slakte meg.

ofgodsandmen

Of Gods and Men er en prisbelønt fransk film fra 2010. Jeg så den for et par år siden. Den forteller historien om munkfellesskapet som ble ofre for islamistisk terror.

Det er viktig for meg å kunne uttrykke at jeg ikke ønsker meg en slik død. Uansett, jeg ønsker heller ikke at dette folket som jeg elsker ukritisk skal bli anklaget for min død. Det ville, kanskje, være for mye å bli anerkjent som martyr i møte med en algerier, uansett hvem han måtte være, særlig når han handler i henhold til det han mener er det sanne religion. Jeg kjenner godt den type Islam som islamistene forfekter. Det er for enkelt å kjøpe seg god samvittighet ved å hevde at dette bare er ekstremistiske fundamentalistiske ideologier. Husk at Algerie og Islam er noe annet; de har både kropp og sjel …

Jeg takker Gud for livet mitt, som er overgitt til både ham og mennesker, han som synes å ha ønsket det helt og fullt, både på grunn av og på tross av gleden. Også du, min venn i dette siste øyeblikk, hvem skulle ikke være ukjent med hva du har gjort. Jeg ønsker og at du skal få denne takken – og dette adieu – og anbefale deg fremfor Gud og hans ansikt, som jeg ser i ditt.

Og må vi en dag møtes – som «glade røvere» – i paradis, hvis Gud ønsker det, vår begges Far.

Amen.»

Våre forfedre

Når jeg reflekterer over St. Jeromes klagesang i lys av terrorangrepene i Brussel, lurer jeg på om han noen gang evnet å forestille seg at disse terroristene han nevner en dag skulle omfavne historien om Jesus og overgi seg selv til å bringe dette budskapet til jordens ender. Disse «morderne og voldtektsforbryterne» ble for mange av oss våre egne europeiske forfedre.

Tør vi tenke tanken og be slike bønner for disse som utførte terrorhandlingene i påsken? Kan vi skrive et slikt testament?

Påsken har nok en gang minnet oss om at evangeliet handler om døden og oppstandelsen; tilgivelse og forvandling.

Jeff Fountain

Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

«Kjære Jesus, må du komme og være her, midt iblant oss». Slik ber noen. Men har ikke Jesus lovet å være tilstede der to eller tre er samlet i hans navn? Ber vi ikke da om noe vi allerede har?

 

I teologien lærer vi at Gud er allestedsnærværende. Han fyller alt i alle overalt. Samtidig. Det finnes ikke et sted på jorden hvor Gud ikke er. Derfor har jeg av og til vært litt småirritert på alle disse bønnene om at Gud måtte komme nær. Han er jo nær! Hvorfor skal vi be om noe som vi allerede har?

For noen dager siden leste jeg Andre mosebok. Der oppdaget jeg en sannhet som jeg hadde «glemt»: Vi kan be Jesus komme, selv om han allerede er her.

At Gud er allestedsnærværende er ikke neste måte å forstå Guds nærvær på. Når Gud møter Moses i den brennende busken, sier han følgende: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres (…) Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fir dem ut av hendene på egypterne…» (2 Mos 3,7-8).

Gud har steget ned. Betyr det at Gud ikke var der, siden han steg ned? I så fall er ikke Gud allestedsnærværende. Jo, Gud var i ørkenen før ilden begynne å brenne i busken. Dette er nemlig ett av de tilsynelatende mange paradoksene i Bibelen: Gud som allerede er der har steget ned. Dette kalles Guds manifesterte nærvær.

Senere i Andre mosebok ser vi det samme skje, hvor to ulike former for Guds nærvær beskrives:

Moses er på Sinai-fjellet for å motta de to steintavlene, loven og budene. En sky dekker fjellet og Herrens herlighet hviler over det. Etter syv dager roper Gud på Moses fra skyen. Israelsfolket som stod nedenfor, ser Herrens herlighet som en fortærende il på fjelltoppen. Moses går inn i skyen og blir der i førti dager. Der taler Gud med Moses, og forteller ham hvordan blant annet tabernaklet skal bygges (2 Mos 24,12-18)

Her skjer det samme som da Moses så den brennende busken; Den allestedsnærværende Gud stiger ned og manifesterer sitt nærvær og herlighet. Fra hebraisk oversettes ordet Kabowd med herlighet. Dette kan også bety tyngde. Folket så denne «tyngden» som en fortærende ild, noe som beskriver litt av hva Guds manifesterte nærvær er. Faller man under Guds «tyngde» vil ingen kunne bli stående.

På fjellet gir Gud beskjed om et tabernaklet som skal bygges. Moses får detaljerte beskrivelser. Gud forteller også hvorfor de skal bygge dette teltet: «… jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25,8). Her gis en annen beskrivelse av Guds manifesterte nærvær, hvor Gud tar bolig blant sitt folk. Shakan betyr å bo, ta bolig, hvile eller være – noe annet enn kabowd, selv om det uttrykke noe av det samme, nemlig Guds manifesterte nærvær.

At Gud er overalt – og stiger ned – er et mønster som vi finner gjennom hele Bibelen. Det skjedde med profeten Elias. Det skjedde julenatt på Betlehemsmarkene, det skjedde på pinsedag. Og det har fortsatt gjennom kirkehistorien, hvor Gud i sin godhet manifesterer sitt nærvær hos oss, i oss og gjennom oss.

Derfor er dette en god bønn å be; Gud kom og vær oss nær!

Rytmer som bærer

På min DTS for 20 år siden lærte jeg noe viktig. Rytme.

Skaperverket går i rytme. Dag og natt. Vinter og vår. Sommer og høst. Eller som hjerterytmen i menneskekroppen. Gud skapte jorden i en «syvtaktsrytme»; seks på og én av – rytmen som vi mennesker er ment å leve etter, seks dager arbeid og én dag hvile.

Skapelsesberetningen er historien om Gud som tar kontroll over kaoskreftene og temmer mørket som lå over dypet. Han gjør det med å skape tiden – eller dag og natt. Og så trer han på forunderlig vis selv inn i tiden – eller rytmen han selv har skapt. Uten rytme i livet gir vi rom for kaoskreftene som ligger latent under overflaten i våre liv.

Jeg kjenner at disse kreftene roper – av og til stille, av og til med høy røst. Det skjer som regel når jeg har gått ut av rytmen, enten ved at jeg ikke har hvilt meg nok, ikke har brukt nok tid til refleksjon, stillhet og bønn, eller bibellesning. Eller at jeg over tid har gjort for mye av et arbeid jeg ikke trives med eller ikke mestrer. Da er løsningen å finne tilbake til rytmen.

I en travel hverdag med familie og barn, reising og arbeid som leder for Ungdom i Oppdrag, har jeg oppdaget at rytme er det som gjør at jeg har det godt med meg selv, med min familie og med Gud. I dette ligger erkjennelsen av at «ånden er villig, men kjødet er svakt»: Fordi jeg selv er et fallent menneske, trenger jeg rytmer som et rammeverk i livet mitt. Derfor forsøker jeg å be til faste tider, lese i Bibelen til faste tider og hvile og arbeide til faste tider. Slik blir jeg båret av rytme. Og når jeg faller ut av rytmen, er det bare én ting å gjøre; nemlig å slippe det jeg har i hendene, lukke øynene og vente på at rytmen skal overta for kaoskreftene. Av og til tar det kort tid, av og til tar det lang tid. Slik lar jeg nærværet av Den hellige ånd leve i meg i kraft av Guds ord og bønn.

Munkfellesskapene lever i rytme. Forenklet sagt består munklivet av én tredjedel hvile, én tredjedel arbeid og én tredjedel bønn og fordypning. I noen gamle, kristne tradisjoner bruker man sin egen pust for å etterfølge oppfordringen til Paulus om å be uavbrutt (1 Tess 5,17). Slik lever man i rytme med sin egen pust: «Herre Kristus!» – på inn-pust, «vær nådig!» – på ut-pust.

I vår karismatiske og lavkirkelige kristenkultur kan slike rytmer virke ukjente, ja nærmest loviske vil noen hevde, hvor det er lett å tenke at dette ikke er kristen frihet. Jeg tenker motsatt. Å være fri er å la seg binde til ham som frigjør.

Først publisert som lederartikkel i Mot Målet, #1 2016

Lyset som overvinner mørket

Vet du hva refraksjon er? Dette var et ukjent begrep for meg, helt jeg for to dager siden fikk en E-post fra Kjetil Netland som er prost i Den norske kirke i Sogn. Han skriver følgende:

Eg kom over noko på yr.no: Meteorologen forklarar det meteorologiske fenomenet refraksjon, som tyder at lyset vinner over mørkret: http://www.yr.no/artikkel/meteorologen-retter-opp-i-morketidsforvirring-1.12685046 Dette tykkjer eg er ein flott innfallsvinkel til Joh 1, 5:

Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.

 

Etter å ha lest artikkelen på yr.no, tenkte jeg på åttende vers i Brorsons Mitt hjerte alltid vanker:

Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund,

at du er født herinne i hjertets dype grunn!

Jesus ble ikke bare født i Betlehem. Han fødes også i våre hjerter. Refraksjon er på mange måter et bilde av det som konstant skjer i våre liv – hver dag – mens Kristus “vinner skikkelse” i oss, som Paulus skriver til de kristne i Galatia (Gal. 4,19).

God jul!

Kallets slagsider

Formidlingen av misjonskallet har stått sentralt i norsk misjonshistorie. Jeg tror den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har noen slagsider.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne er å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier.

Jeg tror vi kristne skal følge mange ulike kall. De fleste er generelle og gjelder alle kristne. Å kjenne Gud er kanskje vårt første oppdrag. I kulturmandatet (1. Mos 1,28) gir Gud oss et kall til både familien og å forvalte jordens ressurser. Vi er og kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes til bare å gjelde yrkesvalg. Som mennesker er vi både ånd, sjel og kropp, og den kristne tjenesten trenger å implementeres på en måte som inkluderer hele mennesket og vår neste.

Hva om vi heller kunne tenke om misjonskallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Jeg tror Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter. Når vi tror at han er aktivt tilstede – også på steder hvor det ikke finnes en kirke – kan vi tenke oss oppdraget som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!»?

Misjon er Guds misjon. På denne måten blir kirkens oppgave å ta del i det Gud allerede gjør i verden. Men for at misjonsbefalingen oppfylles kreves det at mennesker krysser kulturelle og etniske grenser. Slik kan evangeliet inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer.

Midt i en helhetlig kallsforståelse er det rom for det personlige kallet. Erfaringen forteller at Gud kaller enkeltmennesker. Men jeg tror vi begår en feil dersom vi tenker skjematisk om kallsopplevelsen – at det må skje slik eller slik. Gud kaller på ulike måter til ulike tider til ulike oppgaver. Samtidig – når det stormer er det ofte (men ikke alltid) den personlige bevisstheten om at Gud har kalt meg som kan bære oss igjennom.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Gud selv, og gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til det spesifikke misjonskallet.

Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret

Det er periodevis slitsomt å være fembarnsfar. I hvert fall når kona er ute på reise. Før jul for et par år siden sendte hun meg en lang SMS fra en eller annen fjordarm på Vestlandet, som innehold en detaljert liste over alle jeg skulle kjøpe julegave til og hva som skulle handles. Halvveis ned i SMS-en begynte jeg å kaldsvette. Da jeg hadde lest ferdig var lammelsen komplett.

InstagramCapture_e5218fde-228b-43b1-a676-86ed6f126f86

Her er hele hurven på tur, en gang kona var med. Nå er det bare å gjette… hvem var det som forsvant?

Samme kveld ble ungene beordret inn i bilen og vi kjørte de 15 minuttene til nærmeste kjøpesenter. Selv om det sluddet tett, var det mye folk ute, dog ikke alene med fem unger på slep. Jeg forsøkte å holde humøret oppe, og fordelte oppgavene mellom meg selv og de to største ungene. Selv tok jeg de tre minste med meg.

I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i handling. Enda mindre er jeg glad i kjøpesentre. Et overpynta kjøpesenter i julemodus er i grunn det verste. Det jeg tenkte skulle ta en time tok betydelig lengre tid. Da alle gavene endelig lå ferdig innpakket i alle handleposene, samlet jeg lettet og glad troppene ved utgangen og sammen småløp vi bort til bilen. Inne i bilen sank jeg ned i setet, skrev «ferdig» i en SMS til kona og vred om nøkkelen i bilen. Da ropte plutselig en av ungene. «Pappa! Vent! Vi mangler en». Jeg snudde meg rundt. Ja så sannelig. Det var bare fire barn i bilen.

Hva gjør man i en sådan stakket stund? Panikk? Heldigvis dukket ungen raskt opp. Det ordnet seg. Men samtidig, på vei hjem, begynte tankene å fly. Jeg ble fristet. «Å, så deilig», tenkte jeg i et brøkdel av et sekund. «Fire unger betyr 25 prosent av min tid på hver. Fem unger betyr 20 prosent investering. Kvalitet er jo viktigere enn kvantitet.»

Ingen normale foreldre vurderer kvalitet fremfor kvantitet når man tenker på sine egne barn.

Men dessverre møter jeg kristne som tror at Gud mener kvalitet er viktigere enn kvantitet i møte med mennesker han har skapt og gitt sitt liv for. Jeg har for eksempel hørt følgende utsagn, etter en Gudstjeneste med få besøkende: «Vi får tro at Gud hadde en mening med at ikke flere kom». Andre ganger kan jeg høre «Vi får tro at de som skulle komme kom» eller «Det er jo den ene som teller». En bibelskolelærer sa en gang til meg at han var glad de ikke hadde flere studenter, for da kunne han investere skikkelig i de som hadde kommet. Det var en liten bibelskole.

Jeg lurer på om dette er unnskyldninger vi bruker for å forklare eller forsvare hvorfor så få kommer på møtene. Er det Guds vilje at bare seks personer kom når det er plass til 207 i møtesalen?

Bibelen bruker ofte kvantitative størrelser for å beskrive Guds hensikt: «Han vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2,4) eller «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt» (Joh 15,8) eller historien om talentene hvor målet var at tjenerne skulle skaffe størst mulig avkastning av pengesummen de var satt til å forvalte (Matt 25,14-30).

Kvantitet er tydeligvis viktig for Gud. Når Guds mål er at alle folkeslag skal disippelgjøres (Matt 28,19) og at evangeliet skal forkynnes for alt Gud har skapt (Mark 16,15), kan vi da tillate oss å tenke annerledes enn Gud?

Kvantitet og kvalitet er to ulike størrelser som ikke kan settes opp mot hverandre. Begge deler er like viktige og begge deler bør være et mål for oss. La oss være som Ole Brumm som ønsker seg begge deler. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvalitet. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvantitet.

«Gud vil ikke miste en eneste en. Han alle vil adle og eie», sang vi på bedehuset som barn. Strofen handler om kvantitet. Neste linje handler om kvalitet: «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.»

Dersom vi virkelig tror det er sant at Gud ikke vil miste en eneste en, da burde fokus på kvantitet få større plass, også hos oss som sender ut misjonærer. Fordi verdien på et menneske sier noe om dets kvalitet.

Dette vet alle som er foreldre.

Publisert i Dagen, 7. oktober 2015

Kristenlivets to veier

Det finnes to veier å gå på for kristne. Dette er kristenlivets to veier. Begge er viktige og nødvendige. Noen stunder trenger vi å gå den ene veien. Andre ganger langs vei nummer to. Begge leder til korset.

Den ene veien går vi for å få liv. På denne tilbys vi ny identitet, gjenoppreisning, forsoning med Gud og mennesker og fred. Bibelen kaller det frelse.

Det er lett å tenke at frelse kun handler om himmelbilletten vi bærer på baklommen gjennom livet. Og når vi en dag skal stå til regnskap for alt vi har sagt, gjort og tenkt – det som skal ropes ut fra hustakene – så slipper vi unna, fordi vi har denne himmelbilletten på baklommen. Den gir oss fri adgang til himmelen. Ansvaret for vår egoisme ligger på Jesus som sonet syndens evige konsekvens.

Men frelse er mer enn bare en himmelbillett på baklommen. Frelsen er navet kristenlivet dreier rundt. Men vi kan ikke kjøre på navet alene. I lengden blir det en smule krevende. Når vi forstår at frelse er mer, skaper det større helhetlig forståelse for meningen med livet.

Frelse – sozo på gresk – kan oversettes som «prosessen hvor vi blir gjort hel og tilbakeført til vår opprinnelige tilstand». Frelsesprosessen begynte med forsoningen. Den fullendes ved forløsningen. Derfor ble vi frelst. Slik blir vi frelst. En dag skal vi bli frelst. Vi blir frelst på et øyeblikk, som røveren på korset. Samtidig tar frelsesprosessen et helt liv.

Frelsen gir os ny identitet. Vi kan kalles Guds barn. Som Guds barn er vi arvinger og adopterte sønner og døtre av Gud. Vi var ikke venner med Gud. Ingen er i utgangspunktet venner med Gud. Men korset tilbyr oss vennskap med Gud. Gud ser ikke lengre på meg som en synder. Han ser på meg slik han ser Jesus. Hellig og uten feil.

Min utfordring er å leve i denne forståelsen av frelsen. Derfor trenger jeg å komme til korset – ikke bare en gang. Men hele tiden. Dette er den første veien til korset. Dette er livets vei.

Den andre veien til korset er dødens vei. Jesus sier at død er forutsetning for liv. Slik er det med hvetekornet. Uten at det først faller i jorden og dør, vil det ikke vokse opp og være livgivende for andre. Vi går den andre veien til korset for å legge ned vårt eget liv.

På Jesu tid var korset dødens symbol. Dette var våpenet romerne brukte for å drepe mennesker. På korset hang menneskene til de tørket ut i solen og døde. Derfor forstod disiplene hva Jesus mente da han sa at de måtte bære sitt kors og følge etter ham. Det var de dødsdømte som bar sitt kors. Til spott og spe måtte de gå gjennom gatene, opp til stedet hvor de skulle henge. Og dø.

For meg betyr den andre veien å dø fra min egen selviskhet og behov for å være sjef i eget liv. Ambisjoner kan være positivt, men ambisjonene må først ha vært via korset for at de virkelig skal kunne bære frukt. Her dør også min egoisme og vantro. Dette må skje hver dag, siden den er så innbarket i meg.

Når alt dette gis til Jesus, kan Jesus la det vokse frem liv. Nytt liv. Dette er også en del av evangeliet om korset.

La oss formidle Ordet om korset. Men la oss løfte frem begge veiene. Ikke bare den ene.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2015

En påskehistorie om Moder Teresa

Da Moder Teresa mottok Nobels Fredspris i 1979 spurte en journalist henne om Kirken i Albania. Hun var selv født i dagens Makedonia i 1910, men var av albansk herkomst. Som 18 eller 19-åring flyttet hun til India som misjonær.

Albanias diktator, Enver Hoxha (1908 – 1985), hadde utropt dette lille landet på Balkan som en ateistisk stat og sosialismens fyrtårn. Alle kirkebygg var enten jevnet med jorden eller omgjort til lagerbygg og det var ingen aktive kristne i landet.

På spørsmålet fra journalisten under pressekonferansen i Oslo, svarte den vevre damen først at hun ber om at vår Herre vil gi sin fred i våre hjerter. Så fortsatte hun: «Den albanske kirke går nå gjennom sin Langfredag, men vår tror lærer oss at Kristi liv ikke sluttet på Langfredag. Det fortsatte til korset og ble fullbyrdet ved oppstandelsen. Vårt albanske folk skulle legge dette på sine hjerter.»

Og med det formidlet hun en dyp, kristen sannhet; veien til livet går via døden. Dette er vårt håp. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sa Jesus om seg selv (Joh.12,24)

Det gjaldt Jesus. Men det samme gjelder oss. Slik som Jesus etterlot oss et eksempel, kalles også vi til å dø fra vår egen egoisme, grådighet, og ta opp vårt kors og følge etter ham.

I påsken kan vi gå til det tomme korset og motta liv. 

Samtidig kaller Jesu eksempel oss til å bære vårt eget kors og oppgi det vi selv har for Jesu skyld.

Jonas

I går talte jeg i NLM Hamar misjonsforsamling. Jeg hadde blitt bedt om å ta utgangspunkt i historien om Jona fra Det gamle testamentet. Her er notatene mine:

 

Tenk deg at du var en jøde som levde under andre verdenskrig. En dag fikk du beskjed fra Gud om å reise til Berlin og konfrontere Adolf Hitler. Hva ville du gjort? Det er blant annet dette boken om Jona handler om.

Boken om Jona er en spennende bok. Den er plassert i seksjonen for profetene i Det gamle testamentet. Men selv om Jona var en profet, fra Gat-Hefer i Galilea (2. Kong. 14,25), er ikke dette en profetisk bok. Den er først og fremst en historiefortelling som viser oss noe av Guds hensikt. Kanskje er det Jona selv som skriver boken? I så fall utleverer han sine egne svakheter, tvil og etnosentrisme på en usminket og ærlig måte. Nettopp dette gir boken troverdighet og understreker Bibelens storhet. På samme måte som med mange av de andre heltene i Bibelen, er heller ikke Jona et supermenneske. Og han er ærlig om nettopp dette.

 

Guds hensikt med Israel

For å forstå boken, trenger vi å skjønne Guds hensikt med Israel i verden. I 1. Mos 12,3 er første gang vi ser konturene av Israels utvelgelse, når Gud forteller at han skal velsigne Abraham fordi Gud vil velsigne alle jordens folkeslag: «Gjennom deg skal alle jordens slekter velsignes» Som et ledd i dette, bygger Gud nasjonen Israel gjennom mange generasjoner.

Det trengs mange ulike ingredienser for å bygge en nasjon: Felles historie, lovverk, riter, kultur, identitet, geografi er alle viktige elementer. Gjennom generasjoner bygges dette hos jødefolket.

Når Moses står på Sinai, etter utfarten fra Egypt, gir Gud ham De ti bud. Rett i forkant forteller Gud hva som skal være Israels hensikt på jorden. Det er i grunn samme beskjed som Abraham får beskjed om mange generasjoner tidligere:

… skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester (2.Mos 19,5-6)

Gud velsignet Israel slik at de skulle være til velsignelse for resten av folkeslagene. De skulle være prester for hele verden. Hva var prestens rolle?

Prestene skulle tale til Gud på vegne av folket (bønn) og de skulle ofre til Gud på vegne av folket. I tillegg skulle de tale til folket på vegne av Gud, og slik være Guds representanter på jorden.

Ypperstepresten var prest for prestene. Prestene (Levi) var prest for Israel. Israel var prest for nasjonene.

Nå kalte Gud Jona til å gjøre noe som var i tråd med Guds hensikt med sitt folk. Han skulle representere Gud hos et annet folkeslag.

 

Om Ninive

Ninive var en av verdens største byer, hovedstad i Assyria, samtidens store imperium. Arkeologiske utgravinger viser at bymuren var 12 kilometer lang, og lå ved bredden av elven Tigris, ikke langt fra dagens Mosul i Irak. Profeten Nahum byen for «den blodige byen»:

Ve den blodige byen, full av svik og full av plyndring, aldri mangler den bytte. Svepesmell og larmende hjul, hester i galopp og slingrende vogner, ryttere angriper, blinkende sverd og lynende spyd. Mengder av drepte, hauger av lik, ingen ende på døde kropper, folk snubler i døde. (Nah. 3,1-3).

Ninive var en by full av ondskap.

Det er til denne byen – til Israels fiender – Gud kaller Jona å dra for å forkynne at de skal omvende seg fra sin ondskap.

 

Jona flykter

Er det rart Jona flykter? Han gjør nok det som de aller fleste menneskene ville gjort. Oppdraget er for vanskelig og for farlig.

I teksten ser vi at Jona også flykter fordi han ville at Gud skulle straffe Ninive. Tenk deg en jøde, som under andre verdenskrig får beskjed av Gud om å reise til Berlin for å forkynne dom over Nazityskland, med en mulighet for at Gud skulle spare dommen, dersom nazistene ville omvende seg! Sannsynligvis ville de aller fleste heller reist til Hong Kong, istedenfor Berlin. Det er med andre ord lett å forstå hvorfor Jona heller tok båten til Tarsis.

Hvorfor Tarsis? Ninive lå øst for Israel, mens Tarsis var omtalt som “verdens ende” og lå utenfor Gibraltarstredet i dagens Spania. Dette var så langt du kunne reise vestover. Jona ville dra så langt som mulig vekk fra Ninive.

 

Uvær

På båtreisen gjennom Middelhavet kommer uværet. Mannskapet på båten begynner å rope til sine avguder, og kaste lasten over bord. Teksten forteller at mens dette skjedde, lå Jona og sov, nederst i båten. Hvordan kunne Jona sove, mens båten holdt på å gå under? Kunne det være at hans interne «storm», var større enn den ytre stormen de opplevde? Kapteinen kommer og vekker ham, og ber ham rope ut til sin Gud om nåde.

Så skjer det ironiske: Jona som flykter fra Gud, må be Gud om nåde for seg selv og mennesker fra andre etniske grupper. Da dette ikke umiddelbart hjelper, kaster mannskapet lodd for å finne ut hvem av dem som er skyldig i den store stormen. Loddet faller på Jona, og han blir holdt ansvarlig for uværet. Til sitt forsvar sier Jona:

«Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. (Jona 1,9-10)

Mennene kaster Jona over bord, og stormen stilner umiddelbart. Hvordan reagerer mannskapet på dette?

Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter (Jona 1,16).

Gud hører Jonas rop om hjelp, og han blir mirakuløst reddet gjennom å bli spist av en stor fisk som spytter ham på land. Deretter er Jona lydig, og reiser til Ninive, sine fiender, etter at Gud for andre gang talte til ham og bad ham reise til den store byen for å forkynne.

 

Jona ankommer Ninive

Bibelteksten sier ikke mye om hva Jona tenker eller føler, men vi kan tenke oss at adrenalinet fosset gjennom kroppen hans. Bibelen er også sparsom med opplysninger om hva Jona forkynte, bortsett fra følgende setning: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» (Jona 3:4).

Jonas budskap kan forstås som en profeti, og Jona var overbevist og ønsket at dette kom til å skje. Menneskene i Ninive var nemlig onde, de var hedninger og de var Israels fiender. Jona mente at Gud burde utrydde dem.

Så skjer det utenkelige. Folket omvender seg til Israels Gud. Kongen roper ut en faste, ikke bare for alle innbyggerne, men den gjelder også for dyrene! Da skjer det som Jona tenkte ikke skulle skje: Gud ombestemmer seg.

I denne historien ser vi at misjonsaspektet også finnes i Det gamle testamentet. Gud ønsket nemlig at folkeslagene skulle kjenne ham. Når folket i Ninive omvender seg fra sin ondskap, viser Gud sin nåde, til tross for byens blodige menneskeofringer og grusomhet.

 

Jona blir sint

Jona misliker sterkt at innbyggerne i Ninive begynner å tro på Israels Gud. Han blir sint fordi Gud viser nåde og sparer byen. Han vil heller dø, enn å se menneskene i byen leve videre:

«Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» (Jona 4,2-3).

Jona flyktet til Tarsis, ikke bare fordi han var redd, men også fordi han ikke ville forkynne for Ninive, i tilfelle de skulle omvende seg. Er det dette vi kaller rasisme? Eller etnosentrisme?

Han setter seg under en busk, utenfor byen, og venter. I solsteken lar Gud det vokse opp en busk som gir skygge for solen. Dagen etterpå, visner busken, noe som gjør Jona rasende.

Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?» (Jona 4,9-11)

 

Hva kan vi lære fra denne historien?

  1. Guds hjerte for alle mennesker. Han har omsorg for alle folkeslag, også de som tilhører andre etniske grupper enn vår egen.
  2. Om oss selv: Har vi samme holdninger som Jona? Hva tenker vi om de som er annerledes og av annen etniske avstamming, og fra annen gudstro? La oss ikke være som Jona.
  3. Som kristne har vi fått samme oppdrag som Israel. Vi skal og være «prester» og snakke folkeslagene sak foran Guds trone ved å be for dem, og i Guds sted rope ut et nådens år fra Herren Gud, for jordens folkeslag.

 

Har du guts nok til å bry deg om mennesker?

I en scene, tidlig i filmen, fra en av historiens mest prisbelønte filmer, Schindlers Liste, stirrer hovedpersonen Oscar Schindler tomt ut av vinduet. Han vurderer om han skal gjøre det som for alltid vil forandre hans liv, og koste ham sin formue. Skal han kjøpe jøder fri fra konsentrasjonsleiren, slik at de kan jobbe på fabrikken hans og dermed berge livet? Schindler gjør en avtale med sjefen for konsentrasjonsleiren, Goeth, om å kjøpe fanger.

Under prisforhandlingene spør Schindler om hvor mye et menneskeliv er verd for Goeth, noe som da vil indikere prisen som skal betales. Som respons setter Goeth fingeren i brystet på Schindler, og returnerer spørsmålet: «nei, nei, nei, hvor mye er et liv verd for deg

Mange penger blir pakket i en koffert, og sammen med sin medhjelper Stern begynner Schindler å lage en liste over navnene de kan huske på fangene. Denne listen blir etter hvert kjent som Schindlers liste, og står helt sentralt i denne sanne historien om forretningsmannen og fabrikkeieren Oscar Schindler, som reddet over 1100 jøder fra å dø i konsentrasjonsleiren.

På slutten av denne scenen spør Stern om hvordan han klarte å overtale Goeth til å gi ham alle disse menneskene. I løpet av et øyeblikk skjønner Stern hvordan tingene henger sammen. «Kjøper du dem? Du kjøper dem! Du betaler for alle disse jødene!» Da de er ferdige med å skrive opp alle navnene, holder Stern listen opp i luften, mens han utbryter: «denne listen er liv!»

Mot slutten av filmen må jødene flykte fra fabrikken. Det har begynt å brenne under føttene til Schindler. Som en takkegave har jødene laget en gullring med en inskripsjon på innsiden: den som berger ett liv, redder hele verden, en setning fra Talmud. Da Schindler får denne ringen, bryter han sammen. Selv om han hadde brukt sin formue på å kjøpe mennesker fri, tenker han på alt han ikke gjorde. En gullpinn i dressjakken. Bilen hans. Alt kunne blitt solgt for å kjøpe flere jøder. Stern vet tydeligvis ikke helt hvordan han skal takle sin sjefs emosjonelle reaksjon, og visker til ham at 1100 mennesker er i live på grunn av ham.

Schindler var i utgangspunktet en kynisk forretningsmann, men etter hvert ble han drevet av den samme inderlige medfølelse som Jesus kjente på, da han så menneskemengden som var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter (Matt. 9,36).

Skaperen lengter etter å frelse mennesker fra alle folkeslag, slik at de kan komme i rett forhold til sin Skaper. Det er bare ett problem. Det er at omtrent 30 % av jordens befolkning bor i områder der de ikke har mulighet til å høre evangeliet formidlet på en måte som gjør at de forstår det. Disse er dermed utestengt fra muligheten til å kunne bli kjent med sin Skaper. Selv om de er skapt for å kjenne Gud og tilbe ham, er de i realiteten utestengt fra denne muligheten.

Hva gjør denne informasjonen med oss?