En gang ble jeg invitert til å preke i en by, sentralt i Romania, hvor jeg før ikke hadde vært. Allerede fem hundre meter fra kirken, la jeg merke til hvor flott den var. Bygningen var stor, hvit og hadde form som en typisk langformet norsk statskirke, bygd for 150 år siden. Inne var det sitteplasser til 400 mennesker, en nydelig altertavle, et meget godt lydanlegg og en flott talerstol av pleksiglass. Veggene var dekket av fliser og marmor, mens det på gulvet var tykk parkett. Her var det ikke spart på noe.
“Takk til våre norske brødre!” Pastoren var tydelig veldig stolt over både å ha en nordmann på besøk og av sitt eget bygg som var bygd med norske midler. Han smilte fra øre til øre, mens han gjentok hvor glad han var for pengene fra Norge som hadde finansiert dette bygget.
I Romania ble det i perioden 1990-2000 plantet i gjennomsnitt en ny evangelisk menighet hver uke. Antall evangeliske kristne steg i samme tiår med 100.000. Etter år 2000 flatet denne veksten ut, og i dag er kirkeveksten i Romania liten. Jeg har ofte fått spørsmål om hva som var årsaken til denne veksten på nittitallet. Istedenfor å peke på årsaker til vekst, nevner jeg av og til faktorer som gjør at veksten flatet ut. I den forbindelse forteller jeg ofte historien om denne vakre kirken jeg besøkte. Jeg tror nemlig slike prosjekter på sikt kanskje kan hindre evangeliets framgang.
Hva skjedde med menigheten i denne byen, etter at bygningen var ferdig? Realiteten er at menigheten sluttet å plante nye menigheter. Hvorfor? Fordi at fra nå av, skulle alle nye kirkebygg ha samme standard. Terskelen til å begynne et nytt prosjekt ble så alt for høy. Fordi de selv ikke har muligheter til å bygge nye kirkebygg av samme standard, var terskelen nå mye høyere for nye kirkeplantinger i andre landsbyer og bydeler. Istedenfor ble de sittende i kirken sin og vente på de snille onklene fra vesten som skulle komme med penger. Dette er en historie som er typisk for mange misjonsland. Våre penger kan føre til passive kirkeledere og pastorer. Som vestlige misjonærer har vi lett for å bygge strukturer som hindrer multiplisering av nye menigheter.
Misjonær bør så langt det er mulig benytte metoder som lokale kan kopiere. Hvis ikke, vil arbeidet være avhengig av meg og mine økonomiske midler. Alt jeg gjør, må derfor kunne modelleres til andre som igjen kan være modeller for andre. Dersom jeg gjør ting som andre ikke kan lære videre, har jeg mislykkes som misjonær. Veldig ofte er dette relatert til penger.
Dessverre har jeg sett at penger fra velmenende vestlige kan hindre vekst i Romania. Mange kirker har opprettet en struktur som er avhengig av midler fra utlandet for å kunne fungere. Da er systemet i seg selv et hinder for ekspansjon.
Derfor tror jeg at veksten av rumenske menigheter i Romania kunne vært høyere, dersom vi utlendinger hadde vært litt mer forsiktige. I større grad kunne vi puffet rumenerne til å gi selv, selv å bygge sine egne bygg etter en standard som er vanlig i Romania. Ganske sikkert ville ikke vekstkurven vært så bratt som tidlig på nittitallet, men jeg er ganske sikker på at vi på lang sikt kunne hente ut et potensial som langt overgår dagens nivå.
Penger fra vesten kan fungere som sukker. Når ungene mine er trøtte, og jeg må holde de våkne, gir jeg ham av og til sukker. De får energisjokk, løper rundt som en strikkmotor i en halvtime, før de slokner helt. Dessverre har penger i en del situasjoner fungert som sukker. Det fungerer fint og godt, mennesker blir glade og det gir resultater. Gjerne kjappe resultater som er kjekke å skrive om i brev og magasiner. Dessverre kan dette hindre langsiktig vekst.
Paulus skriver til sin disippel Timoteus: Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre. 2. Tim 2:2 Slik må vi skape en struktur hvor multiplikasjon er en del av kirkeplantingsbevegelsens DNA.
Dette er en artikkel jeg skrev for noen år siden, som en refleksjon på kirkeplanting i Romania, og ble først publisert i Dagen.