I Romania 21 år senere

Det var en merkelig reise, min første tur til Romania, sommeren 1994. Nå er jeg her igjen på besøk, 21 år etterpå.

Vi var åtte personer som reiste til Romania, sommeren 1994, på et evangeliseringsteam i regi av Ungdom i Oppdrag. Vårt mål var å fortelle mennesker om Jesus. Egentlig skulle vi til byen Cluj, vest i Romania. Men ved ankomst fikk vi vite at den lokale kirken ikke kunne ta imot oss likevel. En person gav oss en adresse i Constanta ved Svartehavskysten, 12 – 15 timers biltur unna.

Vi ankom Constanta sent på kvelden og bestemte oss for å overnattet langs veien, rett utenfor byen. På morgenen kjørte vi inn i byen. På en liten restaurant kjøpte vi noen tørre smørbrød til frokost av en oversminket servitrise. Jeg tenkte hennes høye hæler kompenserte for den manglende lengden på miniskjørtet. Alt var litt for overdrevet. Førsteinntrykket var heller dårlig. Men etter to fantastiske uker reiste vi hjem. Jeg var overbevist om at vi skulle tilbake. Noen av de vi møtte da er mennesker som er mine venner i dag.

Mye har skjedd siden vårt første besøk i Romania. Byen er forandret. Da hadde landet nesten 23 millioner innbyggere. Nå er det kanskje rett i underkant av 19 millioner. Landet har vært gjennom krise etter krise. Kirkene har vokst, rumenske misjonærer er sendt ut i misjon. Noen har blitt rikere. Noen er blitt fattigere. De aller fleste leter etter muligheter for å reise til andre land i Europa for å skaffe jobb. Jeg hører historier om menn som har forlatt kone og barn i Constanta for i desperasjon å finne jobb i Spania, England eller Italia. Noen måneder – eller år – senere kommer de hjem, med samme sum penger som da de dro. Kontrastene er blitt større, ja nesten kvalmende.

I 1998 flyttet Åsne og jeg hit. Vi skulle etablere ulike humanitære prosjekter, hjelpe til med å starte kirker i regi av pinsevennene i området. Ut av dette ble også Ungdom i Oppdrag Constanta etablert. Vi lærte oss rumensk og fikk mange gode venner. Læringskurven var bratt og etter fem fantastiske år i byen flyttet vi hjem. I de påfølgende fire årene reiste til Romania en gang i måneden for å følge opp Ungdom i Oppdrags arbeid i landet.

Når dette skrives, 21 år etter vårt første besøk, sitter jeg hjemme hos Traian og Elena i Constanta. De er ledere for en pinsemenighet i byen som vi fikk hjelpe til å etablere høsten 2001. Nå er jeg her for å være med å innsette nye ledere for UIO Constanta. Arbeidet har vokst betraktelig siden den spede begynnelsen for 17 år siden. Rune og Irene Sæther fra Hommersåk utenfor Sandnes har ledet arbeidet de siste ti årene. De har bygget med bærekraft, øver innflytelse i byen, hjelper fattige og har satt spor etter seg.

At vår første tur i 1994 skulle lede til det vi ser i dag, er både surrealistisk, litt rørende, men mest av alt svært gledelig.

Misjon som hindrer misjon

En gang ble jeg invitert til å preke i en by, sentralt i Romania, hvor jeg før ikke hadde vært. Allerede fem hundre meter fra kirken, la jeg merke til hvor flott den var. Bygningen var stor, hvit og hadde form som en typisk langformet norsk statskirke, bygd for 150 år siden. Inne var det sitteplasser til 400 mennesker, en nydelig altertavle, et meget godt lydanlegg og en flott talerstol av pleksiglass. Veggene var dekket av fliser og marmor, mens det på gulvet var tykk parkett. Her var det ikke spart på noe.

«Takk til våre norske brødre!» Pastoren var tydelig veldig stolt over både å ha en nordmann på besøk og av sitt eget bygg som var bygd med norske midler. Han smilte fra øre til øre, mens han gjentok hvor glad han var for pengene fra Norge som hadde finansiert dette bygget.

I Romania ble det i perioden 1990-2000 plantet i gjennomsnitt en ny evangelisk menighet hver uke. Antall evangeliske kristne steg i samme tiår med 100.000. Etter år 2000 flatet denne veksten ut, og i dag er kirkeveksten i Romania liten. Jeg har ofte fått spørsmål om hva som var årsaken til denne veksten på nittitallet. Istedenfor å peke på årsaker til vekst, nevner jeg av og til faktorer som gjør at veksten flatet ut. I den forbindelse forteller jeg ofte historien om denne vakre kirken jeg besøkte. Jeg tror nemlig slike prosjekter på sikt kanskje kan hindre evangeliets framgang.

Hva skjedde med menigheten i denne byen, etter at bygningen var ferdig? Realiteten er at menigheten sluttet å plante nye menigheter. Hvorfor? Fordi at fra nå av, skulle alle nye kirkebygg ha samme standard. Terskelen til å begynne et nytt prosjekt ble så alt for høy. Fordi de selv ikke har muligheter til å bygge nye kirkebygg av samme standard, var terskelen nå mye høyere for nye kirkeplantinger i andre landsbyer og bydeler. Istedenfor ble de sittende i kirken sin og vente på de snille onklene fra vesten som skulle komme med penger. Dette er en historie som er typisk for mange misjonsland. Våre penger kan føre til passive kirkeledere og pastorer. Som vestlige misjonærer har vi lett for å bygge strukturer som hindrer multiplisering av nye menigheter.

Misjonær bør så langt det er mulig benytte metoder som lokale kan kopiere. Hvis ikke, vil arbeidet være avhengig av meg og mine økonomiske midler. Alt jeg gjør, må derfor kunne modelleres til andre som igjen kan være modeller for andre. Dersom jeg gjør ting som andre ikke kan lære videre, har jeg mislykkes som misjonær. Veldig ofte er dette relatert til penger.

Dessverre har jeg sett at penger fra velmenende vestlige kan hindre vekst i Romania. Mange kirker har opprettet en struktur som er avhengig av midler fra utlandet for å kunne fungere. Da er systemet i seg selv et hinder for ekspansjon.

Derfor tror jeg at veksten av rumenske menigheter i Romania kunne vært høyere, dersom vi utlendinger hadde vært litt mer forsiktige. I større grad kunne vi puffet rumenerne til å gi selv, selv å bygge sine egne bygg etter en standard som er vanlig i Romania. Ganske sikkert ville ikke vekstkurven vært så bratt som tidlig på nittitallet, men jeg er ganske sikker på at vi på lang sikt kunne hente ut et potensial som langt overgår dagens nivå.

Penger fra vesten kan fungere som sukker. Når ungene mine er trøtte, og jeg må holde de våkne, gir jeg ham av og til sukker. De får energisjokk, løper rundt som en strikkmotor i en halvtime, før de slokner helt. Dessverre har penger i en del situasjoner fungert som sukker. Det fungerer fint og godt, mennesker blir glade og det gir resultater. Gjerne kjappe resultater som er kjekke å skrive om i brev og magasiner. Dessverre kan dette hindre langsiktig vekst.

Paulus skriver til sin disippel Timoteus: Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre. 2. Tim 2:2 Slik må vi skape en struktur hvor multiplikasjon er en del av kirkeplantingsbevegelsens DNA.

Dette er en artikkel jeg skrev for noen år siden, som en refleksjon på kirkeplanting i Romania, og ble først publisert i Dagen.

Tiggende romfolk

Kulde: I januar hastet jeg oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var kaldt. Iskaldt. Klokken var fem på åtte på morgenen, og jeg skulle rekke et møte.  Gaten var nesten folketom. Bare noen dresskledte menn med sine stresskofferter stresset nedover gaten. Fra krysset, kvartalet over Egertorget, hørte jeg toner fra et surt trekkspill. Den blandet seg med bilduren, eksosen og frostrøyken. Harmonien skapte alt annet enn trivelig vinterstemning. Da jeg nærmet meg krysset, så jeg at tonene kom fra et utslitt trekkspill. En middelaldrende rumener stod der med en sin tykke bart og enda tykkere vinterfrakk og spilte for bilene som hastet fordi.

Rike snyltere: Dagen i forveien hadde jeg lest et harmdirrende innlegg på nettet, som med bred pensel stigmatiserte rumenske sigøynere med begreper som overgripere, snyltere og tiggere som tjener tusenvis av kroner på opphold i Norge. Artikkelen påsto at rike bakmenn stod på toppen av pyramiden og tjente seg søkkrike på barns tigging. Pengene de tjente gikk til bygging av enorme palass hjemme i Romania. Synet av den forfrosne trekkspilleren fikk meg til å tenke at ikke noe annet enn fattigdom og fortvilelse får noen til å spille på et instrument i en trafikkert gate, klokka åtte om morgenen, i 15 minusgrader.

Jeg har bodd i Romania: I nesten ti år jobbet jeg der, og fremdeles besøker jeg landet et par ganger i året gjennom jobben min i Ungdom i Oppdrag. Jeg snakker flytende rumensk og kjenner kulturen relativt godt. Det hender jeg stopper og snakker med rumenske tiggere på gaten i Norge. Når jeg snakker med dem, viser det seg ofte at jeg har vært i byene de kommer fra. En gang opplevde jeg faktisk å ha felles bekjente med en tigger jeg snakket med! Når jeg har tid og det passer seg, ber jeg gjerne en bønn sammen med tiggeren. Da renner det ofte strie strømmer med tårer nedover kinnene deres.

Romfolket fra Romania: Vi hører om organisert kriminalitet, utnyttelse og barneprostitusjon blant romfolket. Dette forekommer. Det vet jeg, både fra historiene jeg hører fra gatene i Norge, men også fra miljøet jeg kjenner fra Romania. Men bildet er så mye større og komplisert enn bare dette. Fordi klansidentiteten er sterk, er det ikke unaturlig at pengene fra tiggingen går til storfamilien, som da i neste ledd tilbyr tilhørighet, beskyttelse, og underhold. I nordmenns øyne er det lett å tenke dette som synonymt med utbytting. Det kan det selvfølgelig og være i noen tilfeller, men ofte representerer klanen en sosial trygghet som betyr mye. Romfolket i Romania er ikke en ensrettet gruppe. Det er ulike retninger innenfor denne gruppen, og å omtale romfolket som en gruppe, blir like dumt som å snakke om nordeuropeere som en gruppe, uten å gjøre forskjell på islendere, nordmenn og finner. Romfolket har ulike språk, kulturer og er i svært ulik grad integrert i det rumenske samfunn. Noen er assimilert, mens andre lever segregert og på samme vis som for 200 år siden. Noen er rike, de fleste er fattige. Noen er banditter, de fleste ærlig mennesker. De fleste sender barna sine på skolen, noen gjør det ikke. Felles for de fleste er at de i ulik grad opplever diskriminering i det rumenske samfunnet. Dette skjer ikke offisielt, men ofte i form av for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet og hverdagsrasisme. Mange er pinsevenner, mens andre er ortodokse kristne. Noen praktiserer en tradisjonell, religiøs tro, gjerne synkretisert med kristen tro. Deres kultur er også fjern fra vår norske. Mens vi i stor grad er individualistiske, tolker romfolket ofte virkeligheten ut fra sin gruppe, være seg storfamilie eller klan. Kulturen er i større grad enn den norske en æreskultur, hvor enkeltpersoners avvik fra normer, blir hele gruppens skam. Når man fratas ære, er utestenging ofte den eneste måten å gjenopprette klanens ære. Kjønnssegregering er også vanlig. Århundrer med utestengelse og diskriminering har gjort at mange romfolk instinktivt reagerer med isolasjon og segregering fra storsamfunnet.

Glansbilde og virkelighet: Hvem er tiggerne som har invadert våre gater og byer i løpet av de siste årene? Jeg har intet empirisk grunnlag for å hevde det jeg nå skal skrive. Jeg skriver dette kun basert på egne erfaringer. Mitt inntrykk er at de aller fleste er ærlige sjeler som kommer fra svært fattige kår i Romania. Mange av disse har lånt penger for å komme til Norge, og disse skal betales tilbake med renter etter noen måneders «arbeid» her på berget. De har hørt historier om hvor lukrativt tiggingen kan være i Norge, og kommer til landet i tro på at de lett skal kunne tjene nok penger til både reise, renter, opphold og mat, samt at de kan komme hjem med en god slump penger. Dessverre stemmer ikke glansbildet med virkeligheten. For å spare penger, bor noen som sild i tønne i leiligheter, mens de verst stilte, sover i telt eller under broer. Fattigdommen kan også få noen til å begå kriminalitet. Fattigdom er selvsagt ingen unnskyldning for stjeling, men kan i enkelte tilfeller forklare hvorfor dette skjer. De aller fleste ønsker å jobbe, men omstendighetene gjør dette mer eller mindre umulig.

Enkeltpersoner: Hvordan skal vi forholde oss til romfolk som tigger? Jeg har ingen forslag til kjappe løsninger. Samtidig tenker jeg følgende: Jeg skulle ønske vi nordmenn kunne bli flinkere til å se mennesket som sitter med tiggerkoppen sin. Vi snakker nemlig om mennesker med drømmer, håp og følelser. Akkurat som deg og meg. Med å se enkeltpersonene vil vi nemlig og berøres av deres situasjon, og kanskje kan dette utfordre oss til å hjelpe?

Dråpe i havet: Moder Teresa ble en gang utfordret på at hennes hjelp bare var en dråpe i havet. Det løste ikke de strukturelle problemene bak Calcuttas fattigdom. «Vi må ikke glemme at havet består av dråper», svarte hun.

Inntrykk fra India

Foto: suvajack på Flickr - cc by

Vi kjørte oppover. Fjellene i Himalaya lå foran oss. Bak oss var den lille byen Kalimpong. Der bodde vi på et lite hotell som en tibetaner eide og drev. Veiene var smale og ikke i den beste forfatning. Mens høydemeterne steg, tenkte jeg på hvordan den tynne asfalten tålte frosten om vinteren. Plutselig stoppet bilen. Sjåføren tok oss med ut og pekte. Mot vest kunne vi se verdens tredje høyeste fjell. Fjellet var i Nepal. Noen kilometer østover kunne vi se fjellene i Butan. Noen mil lengre nord var grensen til Kina. Utsikten var fantastisk. Fjellene i Norge blir i minste laget sammenlignet med det vi så der. Synet minnet meg på hvor kreativ Gud er. Alt vi kunne se var skapt ved hans Ord.

I mars 2005 hadde jeg det privilegium å få reise sammen med 7 rumenske kirkeledere til India. Sammen skulle vi tilbringe 15 dager i den tidligere engelske kolonien. Målet med turen var først og fremst å se, lære og finne ut hvordan rumenske menigheter kan bli involvert i å sende ut misjonærer til unådde områder av India.

I bilen, mens vi kjørte videre oppover, snakket jeg med Edi og Ligia, rumenske misjonærer i byen Kalimpong. De jobber med et research prosjekt på flere av de unådde folkegruppene i regionen. De fortalte meg om de mange unådde folkeslagene i området. Gud, skaper av universet, jorden og naturen har også skapt menneskene, folkeslagene som bor i India. Problemet er at de fleste av disse menneskene aldri har hørt at de er elsket av Gud Skaperen. De vet ikke at Han sendte sin eneste sønn for å dø, slik at de kan komme i en frelsende relasjon til sin himmelske far.

Vi kjørte og kjørte. Himmelen begynte å åpne seg og solen tittet frem. På begge sider av veien var det tett skog. Ingen mennesker. Ingen andre biler. Ingenting. Plutselig stoppet vi igjen. Vi fikk igjen beskjed om å gå ut, og begynte å gå nedover dalen. På veien passerte vi flere små hus, laget av hjemmelagede mursteiner av leire og jord. Det var rent, pent og luften var veldig god å puste inn. Menneskene vi passerte hadde vennlige ansikter. De smilte mens de hilste ved å legge håndflatene sammen under haken og bukket. Alle disse tilhørte en liten Buthanesisk stamme som inntil nylig var helt uberørt av evangeliet. Senere hørte vi at denne lille landsbyen hadde rundt 250 innbyggere. Flesteparten bekjente troen på buddhismen.

Bak noen trær kunne vi se noen store hus og høre noen mennesker prate og le. Jeg lurte på hva dette var. Landskapet åpnet seg opp og vi kom inn på en åpen plass med flere hus rundt. En yngre mann stod og smilte. Det var tydelig at vi var ventet. De hvite tennene hans skinte opp i det brune fjeset. De skrå øynene var typisk for menneskene i området, faktisk ganske likt som i Kina. Jeg tippet alderen hans til rundt 20 år. Senere fortalte han at han var 28.

– Velkommen! Velkommen! Stemmen hans var full av glede. Han viste oss rundt, mens han fortalte om landsbyen. Etter et godt måltid med stekt kylling og yoghurt, fortalte han om hvordan han begynte å tro på Jesus. Mannen ble en kristen da han var 14 år gammel. Hans far var en sint kommunist, og godtok ikke at hans eldste sønn var den første i landsbyen til å bli en kristen. Dette var meget skammelig, og derfor ble gutten kastet ut hjemmefra. Alene, bygde han en hytte av tømmer i utkanten av landsbyen, hvor han fra da av bodde alene.

– Selv om jeg var alene, visste jeg at Jesus var der. Han bodde sammen med meg.

Etter hvert som årene gikk, begynte flere mennesker i landsbyen å bekjenne Jesus som Herre, og i dag er mellom 20 og 25 personer medlemmer i den lille landsbykirken.

– Herren har gjort mirakler, sa han. Mange av mitt folk har nå blitt kristne. De var buddhister eller kommunister. I dag tilber de Jesus.

Dette vitnesbyrdet er en fin historie om hvordan Jesus har virket gjennom en ung mann. Slike historier er likevel ikke hverdagskost over hele India. Det finnes hundrevis, ja tusenvis av steder og byer i India uten et eneste vitnesbyrd om hvem Jesus er.

Byen Patna, i staten Bihar er et eksempel på avgudsdyrkelse, fattigdom og håpløshet. Millioner av mennesker her har aldri hørt evangeliet. Mer enn 50 unådde folkeslag bor i denne staten. Dersom du nevner navnet Jesus, vil menneskene enten riste på hodet eller spørre om det er en av de millionene av gudene i hinduismen? Luis Bush har karakterisert dette området som regionen med flest unådde folkeslag i verden. I denne byen er det fire rumenske misjonærer som tjenestegjør i ulike tjenester. Menigheter blir plantet og mennesker kommer til tro. For første gang i historien ser det nå ut som om evangeliet har begynt å slå små røtter.

Byen Varanasi, i staten Uttar Pradesh, er den helligste byen i India. Dette er hvor Buddha forkynte offentlig for første gang, dette er hvor elven Ganges renner. Hinduismen lærer at de som dør i denne byen kommer rett til himmelen. Byen er full av templer. På nesten hvert gatehjørne finner du avguder, et tempel eller et alter til en eller annen gud.

Sammen med de rumenske kirkelederne, fikk vi besøke til disse tre byene i India. Alle forskjellige. Alle med mennesker som er elsket av Gud. Håpet mitt er at alle de rumenske kirkelederne vil reise tilbake til Romania forvandlet av det de har sett i India. Min bønn er at de vil fortsette å motivere rumenske ungdommer til å melde seg til misjonens tjeneste, be for misjonen, gi til misjonen og å sende rumenske misjonærer.

Romania har i dag sendt ut bortimot 100 misjonærer til andre land. Landet har godt over 500.000 evangeliske kristne og representerer et veldig potensial for misjon til unådde folkeslag. Vekkelse og forfølgelse har gått hånd i hånd siden kommunistene tok over landet like etter andre verdenskrig. Etter at Romania fikk sin frihet i desember 1989, har landet opplevd en rivende utvikling. Selv om det fortsatt er mye fattigdom i Romania og mange interne utfordringer, opplever de kristne at tiden er inne for å velsigne nasjonene med det de har fått. Vær med å be for Romanias kirke, at de ikke bare skal plante menigheter i sitt eget land, men at de skal være med å plante menigheter også i områder hvor evangeliet ennå ikke har nådd.