Det var vel ikke meg du mente, Herre?

En gang jeg var 20 år, kom jeg hjem til Norge med danskebåten etter en misjonstur i Tyskland. Ansiktet mitt var preget av mangel på søvn, buksa og skjorta mi var ikke nyvasket og håret stod til alle kanter. Tolleren pekte meg ut i mengden. Jeg så den lange pekefingeren oppe i luften, og jeg gikk ut av rekken og bort til ham.

Tolleren var bestemt, men høflig. Sammen gikk vi inn i et avlukke. Litt uvillig tok jeg av meg jakken min og åpnet bagen min. Han rotet rundt gjennom alt jeg hadde av skitne sokker og boxere. Bibelen min ble åpnet og ristet så arkene inni den falt ut. Jeg fikk beskjed om å ta av meg mer klær. Det begynte å bli ubehagelig. Med autoritær stemmer ble jeg spurt om hvor jeg hadde vært, hvem hadde jeg besøkt, hva hadde jeg gjort. Jeg lignet nok ikke på Billy Graham der jeg stod. Jeg tenkte det verste da en ny toller kom inn i rommet og tok på seg gummihansker. Instinktivt knep jeg rumpeballene sammen. Men det ble med frykten. Heldigvis lot de meg gå.

Jeg har ofte tenkt på kallet til misjon som en sersjants høye rop.  Gud roper på meg og setter fingeren inn i magen min. «Gå!», sier han med besk stemme. Gud er ingen toller. Gud er ingen krigsgeneral. Gud er heller ingen despot. Han tvinger ikke. Derimot kaller han meg.

Hva om vi kan tenke annerledes om misjonskallet? Hva om vi heller tenker om oss selv om barn som har Gud til far? Hva om vi tenker om oss selv som arvinger av vår Fars rike, og om Guds rike som en familiebedrift? Hva om misjonskallet er at vår himmelske far holder rundt oss og peker fremover, mens han sier «kom og bli med meg i familiebedriften min!».

Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, men er selv allerede aktiv der evangeliet ikke har blitt demonstrert og forkynt. Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag og i alle menneskehjerter. Gud er der allerede. Og nå inviterer han meg til å bli med.

En av kirkehistoriens største helter er Grev Ludwig van Zinzendorf. Han ble født i Tyskland i 1700 og ledet den første protestantiske misjonsbevegelse. Som liten gutt så han et maleri av den korsfestede Kristus. «Dette har jeg gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?» spurte teksten som stod under bildet. Dette gjorde at den unge Grev Ludwig bestemte seg for å gi livet sitt til misjon. Gjennom sitt arbeid sendte han ut flere misjonærer, enn 200 år med protestantisk kirkehistorie hadde gjort før ham.

Utgangspunktet i hans kallsforståelse var Kristus selv. Når vi har erfart Guds godhet, hvem er vi til å si nei til kallet som sier «kom!»?

Jeg er Guds største utfordring. Jeg ønsker nemlig i utgangspunktet å bestemme over mitt eget liv. Jeg liker komfort og trygghet. I tillegg har jeg et gen som heter latskap. Jeg vil selv bestemme hvor og hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva jeg skal gjøre. Dette er Guds største utfordring. Og dette er vår generasjons største utfordring. Dette har vært alle generasjoners største utfordring.

Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Norge har en enestående misjonsarv. Denne skal vi forvalte. Da må vi forkynne kallet til misjon. Ungdom i Oppdrag gjør ikke dette med stillingsannonser. Derimot vil vi forkynne misjonskallet som et Guds evig kall til å bli med ham for å søke og frelse det som er fortapt.

Kallsveien går via korset, hvor jeg kan legge fra meg mine egne ambisjoner, planer og hensikter. Og slik kan jeg svare ja. Jo, det var meg du mente Herre, den dagen du stod på fjellet og sa «gå!».

 

Lederartikkel i Mot Målet #4 2013