Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den «smale» misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type «Takk! Dette vil vi vurdere».

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Kjære norske, kristne pensjonister

Dette er et brev til dere kristne pensjonister som enten har flyttet til Spania, eller som vurderer å flytte til Spania.

 

Kjære norske, kristne pensjonister,

Dere har jobbet et helt liv og avtjent deres samfunnsplikt og borgerplikt på fortreffelig vis. Mange av dere er slitne og er ferdig med både arbeidsliv, regnvær og kulde – og å bære ansvar for mer enn sine egne nærmeste. Mange av dere har vært søndagsskolelærere, ledet utallige møter på bedehuset og sittet i menighetsråd. Tiden for å yte er over. Nå skal dere nyte. Og det ønsker dere å gjøre under solen varme stråler på Spanias kyst. Dette unner jeg dere.

Et helt arbeidsliv er tilbakelagt. Tidsklemma er over og friheten ankommet. Og jeg vet at mange av dere spaniafarere føler dere slitne – ja endog utslitte. Det er kanskje ikke dere utslitte som jeg først og fremst skriver til. Jeg skriver til dere som fortsatt har litt energi på lur, til dere som egentlig har kapasitet til å gjøre mer enn å bare gå på fjellturer, polere bilen med spanske skilter og dra på gruppereiser både her og der.

Kjære alle flotte kristne nordmenn som bor i Spania eller som vurderer å flytte til Spania; dere får ha meg unnskyldt. Jeg mener på ingen måte å gi dere dårlig samvittighet eller kritisere valget dere har gjort. Likevel; la meg få si akkurat det jeg føler og tenker: Jeg skulle ønske noen av dere kunne gjort noe annet enn å bo i Spania. Jeg skulle ønske flere av dere kunne melde dere til tjeneste i misjon.

Dere har livserfaring, kompetanse og evner som vi yngre ikke har. I Guds rike er det bruk for deres talenter, vurderinger og livserfaring! Ikke tenk at dere er oppbrukt og utbrukt. Det er nemlig ikke sant.

Derfor vil jeg foreslå følgende:

Istedenfor å flytte til Spania, vil du vurdere å flytte til Tyrkia? Eller Jordan? Eller Marokko? Eller et annet muslimsk land? Mange av Ungdom i Oppdrags kirkeplantingsteam i den muslimske verden opplever at mennesker kommer til tro på Jesus. Ja, enkelte steder er det mange muslimer som kommer til tro. Du trenger ikke være en superevangelist for å kunne være med i et kirkeplantingsteam i en by i Midtøsten eller Tyrkia. Du trenger å kunne litt engelsk, lære deg noen gloser arabisk, ikke være redd for å bli kjent med nye mennesker og på enkelt vis snakke om troen din med muslimer som er i ferd med å bli kjent med Jesus, gjerne over en kopp te på en fortausrestaurant. Alt dette kan du gjøre med lave skuldre.

Du har grått hår. Du har rynker på haken og kanskje grevinneheng. I mange land er dette ærefulle tegn på modenhet. Det gjør at du får respekt i muslimske kulturer. Og respekten gjør at du blir lyttet til. Hva om du kunne låne stemmen din til Jesus, og la evangeliet formidles relasjonelt og vennskapelig til muslimer som er interessert i å høre hva du har å si? Min erfaring er at de fleste muslimer ønsker å snakke med deg om din tro, i hvert fall så lenge du vil være en venn som og kan lytte til hva dine nye bekjentskaper har å fortelle.

Du kan fortsatt bo i varme strøk. Men istedenfor å gå i den lokale norske kirken hvor dere spiser vafler, så kan du bli del av et internasjonalt team som planter kirker i en by hvor det ikke finnes noe kirkebygg. Istedenfor for å synge fra Norsk salmebok, Sangboken eller fra norske tekster på som vises på kirkeveggen, kan du synge sanger du aldri har hørt før – på tyrkisk eller arabisk – med mennesker som kanskje hørte evangeliet for første gang for to måneder siden. Og de hørte evangeliet fordi de ble kjent med en norsk pensjonist som hadde flyttet inn i nabolaget, en som hadde tid til å drikke te og kunne vise dem hvem Jesus er.

Jo, jeg vet Gud kan bruke dere i Spania. Og jeg vet mange av dere utgjøre en forskjell der dere er. Brevet mitt handler ikke om dette. Dette er bare et enkelt spørsmål om du vil be til Gud og spørre om du heller får lov å flytte til et muslimsk land og bli en del av et kirkeplantingsteam på steder hvor det knapt nok finnes kristne? Det er nemlig slik at høsten er moden og arbeiderne få.

Hver dag leser jeg Lukas 10,2 og ber Herren om at han skal kalle flere arbeidere til sin høst. Det siste året har jeg særlig bedt om at Herren skal kalle norske pensjonister til å reise til Tyrkia. Og Jordan. Og Marokko – for å være med å plante menigheter. Og hvis du opplever Gud sier ja, ta kontakt med meg, så skal jeg hjelpe deg med å finne et passende team i en passende solrik by som og har sandstrand og turmuligheter. Jeg kan og hjelpe deg med å finne et kurs du kan ta som vil lære deg det du trenger for å kunne trives og oppleve at du gjør en god jobb.

Håper å høre fra deg.

Hilsen Andreas

Bokomtale: «Tro inntil døden»

Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter «Tro inntil døden», og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw