Dugnad for kristen dagspresse

For en knapp måned siden skrev Vårt Lands sjefredaktør, Alf Gjøsund, et opprop til dugnad for den kristne dagspresse. Jeg melder meg herved som frivillig.

La meg først erkjenne følgende; jeg tilhører ikke gruppen kristne ledere Gjøsund ikke vil nevne navnet på – men som han kjenner til – de som advarer mot kristne medier. Selv leser jeg Vårt Land og Dagen hver dag, og jeg gjør det stort sett med glede.

Avisens mandat

Vårt Land og Dagen spiller en viktig rolle. Ingen kristen aktør blir så ofte sitert i NTB som disse to avisene. Dagsnytt 18 løfter til stadighet frem trosspørsmål – etter at en av disse to avisene først har satt saken på dagsorden. Dette sier noe om viktigheten til den kristne dagspresse i Norge.

Først og fremst formidler Dagen og Vårt Land nyheter, de forteller historier, utvider perspektiv og bygger tro, samt setter dagsorden og legger til rette for saklig debatt.

Avisene har likevel et bredere mandat enn dette. For på samme måte som den frie presse er demokratiets forutsetning, trenger kristne trossamfunn og organisasjoner en presse som kan holde disse ansvarlige i forhold til hvordan en utfører sitt oppdrag og forvalter sin makt. Ungdom i Oppdrag har 530 medarbeidere i Norge og utlandet, hvert år samler vi inn mange millioner kroner og er i berøring med tusenvis av mennesker. Dette gir oss en offentlig rolle. Og det betyr at vi forvalter makt. Det er et sunnhetstegn for samfunnet, og i mitt tilfelle Ungdom i Oppdrag, at mediene holder oss ansvarlige.

Her ligger en tydelig forutsetning: Dersom avisene skal spille en konstruktiv rolle overfor kristne organisasjoner og kirker, og dermed oppfylle sitt samfunnsansvar på legitimt vis, fordrer dette tillit fra leserne.

Hva forutsetter min tillit til Dagen og Vårt Land? La meg peke på fem aspekter:

1. Konflikt For det første, jeg ønsker meg ikke konflikt for konfliktens skyld. Konstruerte konflikter og fokus på stormer i vannglass, gjør avisen mindre interessant, ja rett og slett irrelevant. Å rope «ulv!», når ulven ikke jager sauene, er som kjent ikke det lureste. For hva skjer når ulven da virkelig kommer?

Og hvorfor søker Vårt Land så ofte konflikt ved å lete opp «motstemmer»? Faktisk kan jeg oppleve dette som en undervurdering av meg som leser; det er som om avisens redaksjon tror de må hjelpe meg å tenke kritisk.

Likevel, rett skal være rett: I løpet av det siste året har mengden konfliktstoff avtatt i Vårt Land. Jeg håper det forblir slik.

2. Kompetanse For det andre ønsker jeg meg journalister som innehar kompetanse utover bare faktabasert kunnskap. Avisene bør evne å definere kontekst, både historisk og samtidig, teologisk og kulturelt. Jeg ønsker meg en kristen dagspresse som evner å trekke lange linjer – ikke først og fremst presentere trivielle nyheter i forenklet form. Mer enn å besvare spørsmålene «hva?», «hvor?» og «hvordan?», håper jeg også avisene kan artikulere respons til «hvorfor?».

3. Presisjon God journalistikk krever presisjon. En overskrift skal skape tilstrekkelig nysgjerrighet, slik at jeg leser videre. Men av og til, dessverre, sitter jeg med en følelse av at budskapet overselges i valg av overskrifter og ingresser. Igjen, avisene må ikke undervurdere sine lesere. Men det er nettopp den følelsen jeg sitter med når en sak sprites opp med en forenklet, spissformulert overskrift.

Jeg har også opplevd at kildevalg og vinklinger gjør at summen av det som presenteres, ikke alltid er sakssvarende og helhetlig.

Livet er ikke for de ufeilbarlige, og feil begås. Men likevel, dersom dette skjer for ofte, vil dette prege hvordan jeg leser avisene.

4. Ydmykhet og makt Det fjerde handler om makt. Jeg tror avisenes troverdighet vil øke, dersom de oftere kan utvise egenkritikk og reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Siden jeg ble leder for Ungdom i Oppdrag for snart ti år siden, har Vårt Land ved noen ganske få anledninger formidlet nyheter om oss der premisset enten har vært usant, eller direkte usaklig. Alle kan gjøre feil. Men når avisen karikerer, slurver eller gjør feil, må vi som aktør leve med konsekvensene. Det blir vanskelig når avisens redaksjon ikke oppleves lyttende, mangler vilje til å beklage eller ikke evner å reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Andre ganger har avisen ikke gitt oss mulighet til tilsvar. I fjor opplevde vi for eksempel at NRK og Dagbladet insisterte på å gi oss tilsvar i en sak der Vårt Land i omtale av samme sak, valgte å ikke gjøre det. Dette var ingen stor hendelse, men likevel; situasjonen bekreftet nok en gang min opplevelse av at avisen ikke alltid forstår egen maktbruk.

5. Bred kildebruk For det femte ønsker jeg meg bred kildebruk, hvor den kristne dagspressen formidler historier som utvider horisonten min. Dette fordrer et bredt kildetilfang, både fra innland og utland, samt at avisene gir rom til marginale stemmer. Her kan vi som kristne aktører bli flinkere til å hjelpe redaksjonene med kilder.

Dessverre sitter jeg med følelsen av avisenes kildeutvalg av og til fungerer som et ekko av redaksjonens egne meninger. Det gir en smule flau smak til morgenkaffen, når jeg tar meg selv i å mistenke enkelte journalister i å skyve kilder foran seg, kilder som forfekter det journalisten selv mener. Når skribenten da ikke stiller det opplagte oppfølgingsspørsmålet, bekreftes min mistanke.

Gledelig

Norge trenger en nyhetsformidler som med utgangspunkt i de kristne grunnverdiene, setter dagsorden. Kristen-Norge fortjener en dagspresse som formidler de gode historiene, trekker lange linjer og gir oss relevante nyheter. Kristne organisasjoner, menigheter og kirkesamfunn behøver en undersøkende presse som kan stille gode – og av og til vanskelige – spørsmål.

Forutsetningen er at jeg som aktør kan ha tillit til den kristne dagspressen. Dette er noe jeg i utgangspunktet har, trass negative erfaringer og at min tillit til Vårt Lands evne og vilje i perioder har vært tynnslitt.

Sjefredaktør Gjøsunds opprop for dugnad er gledelig, og hans intensjon formidles på troverdig vis. Herved tegner jeg meg som frivillig.

På trykk i Vårt Land, 17.10.2018

Innvendinger mot korttidsmisjon

 

For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.

Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre».  Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».

Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.

Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.

Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.

I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».

Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.

Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?

Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.

Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.

Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.

Kritikk på sviktende grunnlag

I løpet av oktober har Ungdom i Oppdrag i samarbeid med lokale kirker, forsamlinger og organisasjoner tilbudt en Bibel til alle husstander i Finnmark. 23. oktober spanderte Vårt Land syv sider på denne kampanjen. Spørsmålene som i en av artiklene stilles teolog Asle Eikrem, viser at avisen har misforstått hensikten med aksjonen.

Eikrem fremstår i Vårt Land kritisk til aksjonen og hevder den har større effekt for de nærmere 500 bibeldistributørene enn for de tusener av mennesker som har mottatt en Bibel. I tillegg til at Eikrem er skeptisk til en slik form for evangelieformidling, etterlyser han også langsiktig og lokalt forankret eierskap.

Dersom man leser journalist Alf Gjøsunds intervju med amanuensis Eikrem, skulle man tro at aksjonen ikke hadde lokalt eierskap, at målet var evangelisering og at dette var et stunt uten et langsiktig siktemål. Alt dette er galt.

Målet med aksjonen har primært vært å aktualisere og skape nysgjerrighet omkring innholdet i Bibelen. Gjennom dette ønsker vi at mennesker som ikke er bibellesere kan bli kjent med de verdiene og historiene som har preget Norge i 1000 år. I selve Bibelen vi har delt ut, er det bl.a. inkludert informasjon om Bibelen og kristen tro, en bibelleseplan og en innledning som vil hjelpe mennesker til å begynne å lese. Slik har vi gjort det lettere for mennesker som ikke er kjent med Bibelen til å begynne å lese.

Vi har og ønsket å sette fokus på hvordan Bibelen har preget samfunnet vårt, og da særlig i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Tankesmien Skaperkrafts bok «Gud i Grunnloven», har for eksempel blitt solgt på ulike arrangementer flere steder i Finnmark.

Sammen med Bibelen har vi delt ut en stor brosjyre med artikler fra Tankesmien Skaperkraft, informasjon om Bibelens tilblivelse, intervju med Biskop Kjølås og en enkel oversikt om hvor en kan finne hva i Bibelen. Denne brosjyren ble også sendt ut i forkant av aksjonen til alle husstander i fylket. Både nasjonale mediekanaler og lokale aviser, radio og TV har i lang tid snakket om denne aksjonen. Slik visste mange i Finnmark om aksjonen før den startet.

Det ble etablert lokale komiteer i 17 av fylkets 19 kommuner. Omkring halvparten av bibeldistributørene kom fra Finnmark. Slik har aksjonen både et langsiktig perspektiv og en lokal forankring. I mange av Finnmarks kommuner har det blitt arrangert ulike events, slik som panelsamtaler og seminarer om Bibelens samfunnsmessige påvirkning hvor ulike samfunnsaktører har deltatt, folkemøter om Bibelen i flere av fylkets byer og tettsteder, barnemøter og mye mer. I etterkant av bibelutdelingen arrangeres det nå flere steder Alfakurs og lavterskelgudstjenester for de som ønsker å lære mer om Bibelen og den kristne tro.

Eikrems største problem er likevel ikke det han sier, men først og fremst spørsmålene som stilles. Journalistikkens rolle er å gi rom til alternative og speilende røster. Problemet i dette tilfellet er at Vårt Land sammenligner epler og pærer. Vårt Lands journalist Alf Gjøsund kan umulig ha satt seg nøye inn i saken. Fordi spørsmålene ikke er relevante i forhold til aksjonens siktemål, fører dette til at Eikrem kritiserer aksjonen på sviktende grunnlag. Og dermed mister Vårt Land dessverre sin legitime rolle med å gi rom til kritiske stemmer. Kritikk er alltid nødvendig og sunt. Men forutsetningen for at den skal være nyttig er at den skjer på saklig grunnlag.

 

På trykk i dagens Vårt Land, 29.10.2014 som en respons på denne artikkelen

Misjonærtørke?

Misjonærtørke?

På LINK-konferansen denne uken, presenteres den årlige misjonsstatistikken i regi av NORME. Årets oversikt forteller at det i 2012 var utsendt 575 misjonærer fra Norge. Ikke siden 2007 har tallet vært høyere.

Fredag skrev Vårt Land om vekst i antall misjonærer fra Norge. På tross av årets vekst, har vi i flere år fått høre at antall misjonærer fra Norge er synkende. Fredagens artikkel i Vårt Land underbygger dette inntrykket, når den også hevder at det i 1990 var hele 1600 misjonærer fra Norge. Dette betyr i så fall en nedgang på over 1000 misjonærer på 22 år – en svært dramatisk situasjon for norsk misjon.

Annen tellemåte: Tallene fra 1990 i fredagens Vårt Land gir ikke et riktig bilde av situasjonen. Det vil si, Norsk Misjonsråds medlemsorganisasjoner hadde registrert 1566 misjonærer i 1990. Men fordi tellemåten i 1990 var helt annerledes enn dagens, er det umulig å sammenligne 1990-statistikk med tall fra 2012. Beregninger viser at med dagens tellemåte ville det i 1990 vært mellom 940 og 980 misjonærer fra Norge.

I tillegg vet vi at flere norske internatskoler er blitt nedlagt siden 1990. Bakgrunnstall viser at lærere og medarbeidere på disse skolene representerte omkring 100 misjonærer. Dette vil gi en ytterligere nedskriving av antall misjonærer. Slik ender vi opp med en reell nedgang på mellom 250-300 misjonærer i perioden 1990 til 2012, ikke en nedgang på over 1000 som fredagens Vårt Land kunne gi inntrykk av.

Likevel stor nedgang: Nedgangen i antall misjonærer de siste 22 årene må likevel betegnes som relativt stor, og det er lett å skylde på synkende misjonsengasjement som årsaken. Jeg tror ikke dette er tilfelle, og det ville være en alt for lettvint konklusjon. Jeg mener nedgangen først og fremst skyldes at norsk misjon ser annerledes ut i dag enn i 1990, og at dette forklarer den reelle nedgangen i antall misjonærer mellom 1990 og 2012. Hva er forskjellene?

Misjon i endring: Flere og flere er blitt såkalte «pendlende misjonærer». På grunn av ny organisering, økt mobilitet og digital kommunikasjon er det billigere og enklere for noen å bo i Norge, mens de jobber i utlandet. Flere av organisasjonene har i løpet av de siste årene faset ut arbeid på tidligere misjonsfelt. Når man så har etablert nybrottsarbeid på nye felter, har man organisert dette arbeidet på en annen måte enn før, uten behov for det samme antall norske misjonærer som tidligere. Vi ser også at menigheter og forsamlinger ønsker større nærhet til misjonsprosjekter enn tidligere. Dette gjør at man i større grad enn tidligere sender ut egne misjonærer direkte, uten at dette går via norske misjonsorganisasjoner. Flere har også adoptert «Aril Edvardsen-modellen», hvor man ikke sender ut norske misjonærer, men støtter lokale misjonærer direkte. Til slutt må vi ikke glemme at tjenestetiden for norske misjonærer har gått ned siden 1990. Dette betyr at man trenger å rekruttere flere nye misjonærer for å opprettholde antallet ute. Kanskje er nyrekrutteringen av misjonærer like høy i dag som for 22 år siden?

Fortsatt behov: Nedgangen kan med andre ord ikke tolkes dithen at norsk misjon er i krise. Likevel vil jeg understreke at dette ikke gjør at vi kan slå oss til ro. Så lenge det finnes tusenvis av unådde folkeslag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge og andre land. Vi trenger å åpne flere nye misjonsfelt blant unådde folkeslag og vi må fortsette å forkynne misjon til unge mennesker.

Denne artikkelen er på trykk i dagens Vårt Land og Dagen

Nullvisjon for samlivsbrudd

I april satt min gode venn Trond Sæthren og jeg sammen i en hule, ute på Giske på Sunnmøre. Vi snakket sammen om arbeidet han leder, Familiefokus, og det faktum at det virker som om terskelen for samlivsbrudd blant kristne har blitt lavere.

Der inne i hulen kom ideen til Trond: Hva om vi lanserer en nullvisjon, en visjon om at det ikke skal finnes samlivsbrudd blant kristne? Urealistisk? Joda, men samtidig var vi skjønt enige om, der inne i hulen, at det ville være for dumt å lansere en visjon om «10 % samlivsbrudd».

Det som Trond og jeg senere har omtalt som «huleopplevelsen på Sunnmøre», fikk i dag fremsiden i Vårt Land. Der lanserer han ideen om «en nullvisjon for samlivsbrudd blant kristne».

Du kan og lese innlegget om nullvisjonen på Verdidebatt:

www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat20/thread290370/#post_290370