Jeg har lest en fantastisk historie

Det har gått to timer siden jeg åpnet boken. Nå har jeg akkurat lukket den. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si, tenke eller føle. Jeg er bare overveldet.

Kristne helter - Gladys Aylward - Trykk på bildet for å lukke

I sommer gav Proklamedia ut en liten bok om den engelske misjonærer Gladys Aylward. Dette er første bok i en serie om «kristne helter» som forlaget skal utgi i årene som kommer. Jeg har akkurat lagt boken fra meg etter å ha lest den uten å stoppe. Dette er rett og slett en fantastisk bok!

Som liten gutt så jeg filmen om Gladys Aylward, hvor Ingrid Bergmann spilte hovedrollen. Før jeg åpnet boken, hadde jeg bare noen vage minner fra filmen, og visste ikke mye mer om denne misjonæren enn at hun arbeidet i Kina under Andre verdenskrig og tok vare på mange foreldreløse barn.

Nå vet jeg mer.

Boken forteller historien om Gladys Aylward (1902 – 1970), en britisk kvinne som flyttet til Kina på trettitallet og som etterlot seg dype spor i menneskene hun traff. Dette er en fortelling om hvordan misjon kan gi mennesker verdighet, håp, hensikt og identitet. Det var nettopp dette Gladys Aylward gav kineserne hun møtte.
Livshistorien hennes byr på spenning  – lik den de beste Hollywood­-filmer kan gjøre – og selv om denne lille boken bare gir oss et enkelt overblikk av hennes liv, er den svært god og rørende.

27 år gammel får Gladys Aylward misjonærkall til Kina. Hun begynner på et misjonærforberedende kurs, men får etter hvert beskjed om at hun ikke kvalifiserer som misjonærer, fordi hun ikke oppnådde gode nok karakterer i teologi. Knust av denne beskjeden, bestemmer hun seg for å finne sin egen vei, og reiser på egenhånd og for egen regning.

Med tog fra England til Vladivostok, reiser hun videre med båt til Japan og videre til Kina, før hun fortsetter ukesvis innover til det indre av Kina. Der møter hun endelig den eldre misjonærkvinnen hun skal arbeide sammen med. Livet hennes er i fare flere ganger på reisen, og med nød og neppe ankommer hun fjellandsbyen hun skal arbeide i. Og historien er bare akkurat begynt…

Vi trenger helter som vi kan se opp til. Gladys er en slik helt, selv om nesten ingen av oss kan erfare å gjøre det samme som henne. Likevel kan vi strekke oss etter det samme som hun gjorde, nemlig at mennesker skal få møte Jesus, få håp og verdighet, og finne hensikt med livet.

Anbefales!

Du kan kjøpe boken hos proklamedia

Farmors begravelse

Farmor døde fredag 8. august. Begravelsen fant sted i Øyslebø Kirke i Vest-Agder en uke senere. Hun ønsket at jeg skulle si noe i minnesamværet. Her er det jeg sa:

Nest siste gang: 16. september 2012 besøkte jeg Farmor på eldresenteret på Iveland. Dette var nest siste gang vi så hverandre på denne siden av livet. Det var en søndag ettermiddag, og høsten hadde begynt å sette sitt preg på omgivelsene. Jeg var på gjennomreise, og svingte oppom fra Kristiansand, på vei hjem til Hedmark. Dette var ennå mens hun kunne kommunisere noenlunde tydelig. Jeg satt kanskje i en time, før jeg gikk. Da var hun trøtt.

Røveren: For det meste var det jeg som snakket. Jeg fikk henne til å si noe ved å stille spørsmål. Svarene hennes var korte. Ofte bare enkle setninger. Da jeg spurte om hun fortsatt heklet, sa hun at synet hadde sviktet. Hun kunne heller ikke lese lengre. «Les om røveren på korset», svarte hun umiddelbart da jeg lurte på om jeg kunne lese noe for henne. Jeg bladde opp i Lukas 23 og leste fra begynnelsen av kapitlet. Røveren møter vi midt i kapitlet. Vi skal ikke lese hele kapitlet nå, men jeg tenkte vi kunne lese passasjen som omtaler røveren: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa; «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham også: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt». Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i paradis».

Farmor var ingen røver: Likevel identifiserte hun seg med denne mannen som ydmykt spurte Jesus om han kunne huske på ham, mens han hang der på korset. Denne historien gav henne håp.

Håp: Når et menneske mister håp, da dør det. Om ikke fysisk, så i hvert fall emosjonelt og relasjonelt. Derfor er håp en livsnødvendighet for selve livet. I kristen forstand, hva er håp? Håp er ikke positiv tenkning. Ei heller menneskelig optimisme eller ønsketenkning. Det kristne håpet har ikke sin grunn i mennesket selv. Det er festet i Gud, hans ord, hvem han er og hva han har gjort. I Gud har vi håp – ikke bare om en bedre hverdag – men også om et evig liv. Det var kanskje dette siste Farmor levde for de siste årene.

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor han ikke kan hente meg hjem», sa hun flere ganger til meg på telefonen, før hun mistet evnen til å snakke. Hva skal du si til noe slikt? Skulle jeg sagt at det synes jeg og? Jeg fikk meg ikke til det, selv om jeg visste at hun lengtet etter å dø. I himmelen ville hun møte Farfar. Selv om det nok var vanskelig for henne å bli gammel og pleietrengende, så levde hun for dette håpet om herlighet, som Peter kaller det: «… han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere.» 1. Pet. 1,3-4

Utydelig: Jeg fikk inntrykk av at dette håpet i perioder kunne være mindre tydelig for henne, mens det i andre ganger var tydeligere. Og nettopp derfor var historien om røveren så viktig. Den sa noe om Guds håp, uttrykt i nåden.

Tro: Vi kan motta håp ved tro. Troen er en pant på det vi ikke ser med vårt fysiske øye, selv om vi kan skimte det langt borte med vårt hjertes øye. Dette er omtrentlig hva forfatteren av brevet til Hebreerne sier i begynnelsen av kapittel 11. Utover i kapitlet listes opp en mengde troshelter fra Det gamle testamente som har gått foran oss. Vi har alle ulike troshelter, og for meg er Farmor en av disse. Jeg ser mange av Jesu karakteregenskaper i hennes liv: uselviskhet, gavmild, gjestfri, tjenende, trofast… Listen kunne jeg gjort lengre. Med sine liv har de som har gått foran oss banet vei for oss som kommer etter. Slik kan de hjelpe oss å tro og håpe. Farfar har med sitt liv gjort det samme. På måneden, 30 år etter han døde 84 år gammel, døde Farmor.

Sky av vitner: I åpningsverset i det neste kapitlet i  Hebreerbrevet, sier forfatteren at disse trosheltene er en «sky av vitner» som venter på oss. De er forbilder vi kan strekke oss etter og lære av. La oss leve liv som viderefører arven som både Farfar og Farmor gav oss. Slik vil vi best mulig hedre deres minne.

Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014

Rosetreet

Å lese misjonærbiografier fra Kina tilhører en av mine nerdesider. Jeg har mange slike bøker i bokhyllen hjemme i stua. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje har det med at jeg som barn hørte mange av historiene fra Kina på bedehuset hjemme, hvor jeg satt i timevis og hørte på predikanter fra fjern og nær. Jeg setter veldig pris på disse bøkene, og jeg er overbevist om at vi har mye å lære fra disse trosheltene som forlot alt for å følge kallet til «Kinas millioner».

Som barn hadde vi hengende et bilde på veggen hjemme i kjellerstuen. Det var et portrettbilde i sorthvitt av en ung kvinne. Hun var flott å se på, og hadde langt, mørkt hår som var rullet sammen i en bylt på hodet. Bildet hadde min far fått i gave fra sin mor, som hadde arvet det fra sin mor. Denne kvinnen het Amanda Engesland og kom fra Vatnestrøm i Iveland kommune i Aust-Agder, en times kjøring nord for Kristiansand.

Amanda Engesland var bestevenninne med min oldemor, og hun reiste til Kina som misjonær som 24-åring. Etter seks år i Kina døde hun av tuberkolose på en kinesisk elvebåt, etter lengre tids sykeleie. I biografien Rosetreet fra 2002, av Erik Kjebekk, utgitt på Lunde Forlag, fortelles hennes historie. Kildematerialet er ikke veldig bredt, og baseres stort sett på brev hun sendte hjem, samt noen artikler hun skrev i Kineseren, bladet til Kinamisjonen. Biografien er likevel lesverdig og spennende, og gir et godt inntrykk av hva som fikk unge mennesker til å forlate alt det kjente og reise til fjerne himmelstrøk.

Amanda lærer seg språket, og får så vidt begynt tjenesten sin før hun blir syk. Sykdomsperioden hennes var tøff og vanskelig. Gjennom brevene og det hun skrev, kan vi forstå noe av hva hun tenkte etter at hun ble syk. Likevel, man kan undre seg hva denne unge kvinnen følte, etterhvert som hun forstod at hun ikke kom til å overleve. Hun hadde ofret det kjente og kjære hjemme, og reist ut i det ukjente, inn i det som hun opplevde var Guds kall for hennes liv.

På sykesengen skrev Amanda en novelle som hun gav navnet rosetreet. Novellen viser oss at Amanda var dyktig og stilsikker i sin skriving. Denne historien forteller mye om hva Amanda tenkte om sitt eget liv, sin relasjon til Jesus og hensikten med reisen til Kina. I brev hun skrev hjem til Norge, ser vi at hun ofte snakker om rosen, og bruker dette som en metafor på Jesus. Kanskje var hun inspirert av julesalmen Det hev ei rosa sprunge, som bruker samme metafor om Gudesønnen som fødes menneskesønn?

I denne novellen er hun derimot selv rosetreet, og gartneren er Jesus:

Det var bare et alminnelig rosetre – grønne blader, kvasse torner og røde roser hadde det – just som andre tre. Men det hadde sin egen historie. Det fortalte den bare en gang. Det var da det hadde nådd sitt livs mål: å stå med duftende roser i en sykestue – og hviske trøsteord til en trett der inne. – Det var ikke så lett å få den syke i tale; men det lukkes til slutt, og så kom historien.

– Jeg var ikke alltid et vakkert rosetre som nå. – En gang stod jeg i hard stenet jordbunn. Ingen la merke til meg. Jeg var så bitte liten og stygg. Jeg bar ingen roser. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke. Når det regnet, fikk jeg vann, og i godvær fikk jeg sol, men roser? Nei, de var og ble borte. Jeg hadde det vondt. Jeg led. Jeg så andre rosetre stå blomstrende og glade. Når menneskene gikk forbi, så smilte de ved å se alle rosene deres, men hvis de så meg, ble de redde og snudde seg vekk. Jeg var så tornet og tørr. Å, Gud, hvorfor? sukket jeg ofte. Jeg er jo et rosetre, jeg også. – Hvorfor har jeg ingen roser? Er bare torner min lodd? Skal det bli slik alltid? Tårene dryppet.

En dag kom gartneren. Han stod og så på meg. – Å, sa han, du trenger nok kniven du! Han flyttet meg lenger inn i hagen og en ny tid begynte. – Mon ikke rosene nå vil komme? tenkte jeg. Nye håp fikk makt. Men så kom gartneren med kniven. – Å, som han skar! Ikke en kvist her og der bare. Det var som alt gikk. Jeg syntes jeg var bare sår. Natten som før hadde vært min hvile, ble nå min største lidelse. Da fikk tankene fritt råderom, og sårene verket og brant. Jeg sukket, bar og gråt – ikke tårer, men blod. Gartneren så nok til meg imellom og sa stundom et trøstens ord om at rosene ville komme. Men hvordan kunne det bli roser nå, nå da alle krefter gikk med til å lide? La meg heller dø, var min bønn – la min smerte få ende.

Jeg døde ikke. Å leve og blomstra var jo min oppgave.

Dagen gikk, nettene med. Jeg begynte å lære noe som jeg aldri hadde lært før – å bøyes og å vente.

Hadde jeg bare lært denne kunsten hurtig, hadde det ikke vært så hårdt, men jeg lærte litt en dag og måtte begynne på nytt neste dag. På den måten gikk det. – Jeg var ofte fortvilelsen nær.

Så var det en morgen etter en lang trøstesløs natt. Jeg orket ikke å lukke øynene opp og se meg om, men jeg følte at det var sang og liv overalt. Jeg kjente solens varme hånd, hørte de andre trær våkne og skyndte seg å få sine doggdråper tørket i solen. Jo, de var i full stas, de, da gartneren kom! Han ville smile til dem og være så glad for de skjønne roser. Jo, de gav han noe igjen for strevet, de! Men jeg? Gud hvor livet er tungt: Nå skal jeg kanskje bli kastet ut med tornene etter alt!

Så kom gartneren. Jeg ventet på min dom, men hva var det han sa? Var det meg han talte til? ”Hallo, lille venn, ikke våken nok til å se din første roseknopp, hva?” Jeg kastet et stjålent blikk nedover, og vet du hva? Der jeg hadde fått det dypeste stikk av kniven, hang en yndig liten knopp. Mitt hjerte hamret. Min lykkedag var kommet. – Jeg har roser. Mitt blikk møtte gartnerens. Jeg vet ikke hvem av oss som strålte mest. Men jeg takket for kniven. Etter den dagen ble sårene hurtig legt. En knipp sprang ut her og en der, og snart stod jeg full av roser.

Så ble jeg satt hit. Jeg var glad ved å komme- – Mine roser de er for deg. Det er min lykke å få gi deg dem, og når du nå har hørt min historie, vil du gledes enda mer over rosene.

Så vet du det vil gå med deg også. Når gartneren er ferdig, vil sårene leges, og du vil blomstre. Det er ikke slik som du har tenkt før, at tornene skal blomstre for deg. Du skal helt fram til livets rikeste liv: å tåle den kvasse kniven på tornene dine, og la de andre få rosene. Da stråler lysglansen fra de evige høyder over livet. – Du ønsker ikke å dø da. – Selv om det er hardt stundom . Du vil leve, leve så lenge der fins livskraft i deg til å bære roser. Ja, livet vil nok gå. Det vil fortæres. Ikke av tornestikk eller sår av kniven – men ved å bære roser.

Misjonærtørke?

Misjonærtørke?

På LINK-konferansen denne uken, presenteres den årlige misjonsstatistikken i regi av NORME. Årets oversikt forteller at det i 2012 var utsendt 575 misjonærer fra Norge. Ikke siden 2007 har tallet vært høyere.

Fredag skrev Vårt Land om vekst i antall misjonærer fra Norge. På tross av årets vekst, har vi i flere år fått høre at antall misjonærer fra Norge er synkende. Fredagens artikkel i Vårt Land underbygger dette inntrykket, når den også hevder at det i 1990 var hele 1600 misjonærer fra Norge. Dette betyr i så fall en nedgang på over 1000 misjonærer på 22 år – en svært dramatisk situasjon for norsk misjon.

Annen tellemåte: Tallene fra 1990 i fredagens Vårt Land gir ikke et riktig bilde av situasjonen. Det vil si, Norsk Misjonsråds medlemsorganisasjoner hadde registrert 1566 misjonærer i 1990. Men fordi tellemåten i 1990 var helt annerledes enn dagens, er det umulig å sammenligne 1990-statistikk med tall fra 2012. Beregninger viser at med dagens tellemåte ville det i 1990 vært mellom 940 og 980 misjonærer fra Norge.

I tillegg vet vi at flere norske internatskoler er blitt nedlagt siden 1990. Bakgrunnstall viser at lærere og medarbeidere på disse skolene representerte omkring 100 misjonærer. Dette vil gi en ytterligere nedskriving av antall misjonærer. Slik ender vi opp med en reell nedgang på mellom 250-300 misjonærer i perioden 1990 til 2012, ikke en nedgang på over 1000 som fredagens Vårt Land kunne gi inntrykk av.

Likevel stor nedgang: Nedgangen i antall misjonærer de siste 22 årene må likevel betegnes som relativt stor, og det er lett å skylde på synkende misjonsengasjement som årsaken. Jeg tror ikke dette er tilfelle, og det ville være en alt for lettvint konklusjon. Jeg mener nedgangen først og fremst skyldes at norsk misjon ser annerledes ut i dag enn i 1990, og at dette forklarer den reelle nedgangen i antall misjonærer mellom 1990 og 2012. Hva er forskjellene?

Misjon i endring: Flere og flere er blitt såkalte «pendlende misjonærer». På grunn av ny organisering, økt mobilitet og digital kommunikasjon er det billigere og enklere for noen å bo i Norge, mens de jobber i utlandet. Flere av organisasjonene har i løpet av de siste årene faset ut arbeid på tidligere misjonsfelt. Når man så har etablert nybrottsarbeid på nye felter, har man organisert dette arbeidet på en annen måte enn før, uten behov for det samme antall norske misjonærer som tidligere. Vi ser også at menigheter og forsamlinger ønsker større nærhet til misjonsprosjekter enn tidligere. Dette gjør at man i større grad enn tidligere sender ut egne misjonærer direkte, uten at dette går via norske misjonsorganisasjoner. Flere har også adoptert «Aril Edvardsen-modellen», hvor man ikke sender ut norske misjonærer, men støtter lokale misjonærer direkte. Til slutt må vi ikke glemme at tjenestetiden for norske misjonærer har gått ned siden 1990. Dette betyr at man trenger å rekruttere flere nye misjonærer for å opprettholde antallet ute. Kanskje er nyrekrutteringen av misjonærer like høy i dag som for 22 år siden?

Fortsatt behov: Nedgangen kan med andre ord ikke tolkes dithen at norsk misjon er i krise. Likevel vil jeg understreke at dette ikke gjør at vi kan slå oss til ro. Så lenge det finnes tusenvis av unådde folkeslag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge og andre land. Vi trenger å åpne flere nye misjonsfelt blant unådde folkeslag og vi må fortsette å forkynne misjon til unge mennesker.

Denne artikkelen er på trykk i dagens Vårt Land og Dagen

Har du sluttet å slå kona di?

Denne artikkelen er skrevet som en respons til direktør i Areopagos, Raag Rolfsen, etter et innlegg på Verdidebatt.no Artikkelen kan leses her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread405849/#post_405849

 

 

Først, takk til Raag Rolfsen for utfordrende lesning! Artikkelen inneholder flere interessante poenger, og særlig er drøftingen om Kirkens selvforståelse som misjonal spennende. Misjonal er et av disse «moteordene» som flere og flere lokale kirker benytter som merkelapp på seg selv. Jeg tror det er hensiktsmessig å enes om en definisjon. Personlig liker jeg den Alan Hirsch, forfatter av bl.a. The Forgotten Ways, bruker: «En misjonal kirke er et fellesskap av Guds folk som både forstår seg selv og organiserer sin virksomhet rundt det å være agenter for Guds hensikt på jorden».

Rolfsen drøfter også begrepet missio Dei. Dette begrepet ble på mange måter introdusert i moderne tid av Karl Barth, da han diskuterte dette på misjonskonferansen i Willingen i 1952. Til misjonskonferansen i Brandenburg (1932) skrev han følgende: «… konseptet «missio» var i oldkirken hentet fra trenighetslæren, hvor det beskriver Guds sendelse av hans selv, nemlig sendelsen av Sønnen og Ånden til verden.» Barth refererer her til Augustins bruk av missio Dei som betydde «the sentness of God (the Son) by the Father». David Bosch drøfter dette begrepet videre i Transforming Mission, og sier at Barths tenkning endret kirkens selvforståelse – fra subjekt til objekt – fra sender til å være den sendte.

Falske motsetninger

En av utfordringene jeg ser ved Rolfsens artikkel er den tilsynelatende motsetningen mellom å være og å gjøre. I semittisk tradisjon tenkes det ikke dikotomisk slik vi gjerne gjør i Vesten. I vår verden setter vi ofte opp motsetninger mellom ulike teologiske begrep, hvor målet er å skape mest mulig i balanse mellom disse begrepene. Eksempler på slike tilsynelatende motsetninger kan være balansen mellom Jerusalem og verdens ende (Apgj 1,8), Guds hellighet og Guds godhet eller Jesu to naturer. Slik balansekunst vil sjeldent være til god hjelp. Derfor gjør vi lurt i å avvise dikotomien mellom Jerusalem og verdens ende, og Jesus som menneskesønn og gudesønn. De komplementerer hverandre. På samme vis trenger vi å avvise motsetningen mellom å være og å gjøre. Hva med heller å omfavne begge deler, hvor vi definerer vår selvforståelse som både å være og å gjøre, hvor disse to sidene gjensidig komplementerer hverandre?

Utvanning av begrep

Dersom jeg forstår Rolfsen korrekt, mener jeg å hevde at han i realiteten utvanner begrepet missio Dei. Det er riktig at kirken er sendt (jmf. Joh 20,21), men missio Dei er ikke bare Guds sendelse av kirken. For at begrepet skal ha mening, må det også inkludere at Kirken er utsendt i Guds misjon. Guds misjon er å forsone menneskeheten og gjenopprette alt som er skapt, noe som også inkluderer «å nå de som er uberørt av evangeliet», som Rolfsen selv uttrykker det.

Men det er nettopp her problemet oppstår. For hvis misjon skal være alt kirken driver med, slik Rolfsen hevder, da står vi i fare for at det ikke betyr noe som helst. Hvis alt kirken driver med defineres som misjon, vil det for eksempel sette Egede og Careys virksomhet i et annet lys, hvor de med sin misjonsvirksomhet ikke brakte en ny dimensjon over protestantisk kirkeliv. Hvorfor skal vi utvanne begrepet misjon til å bety alt (eller ingenting)? Dersom all virksomhet kirken bedriver er misjon, så trenger vi å etablere et nytt begrep som beskriver den «grensekryssende aktiviteten» som kirken i mer eller mindre 2000 år har bedrevet.

Fra Det nye testamentet ser vi konturene av to ulike strukturer. Vi har Apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) som begge går som to parallelle spor gjennom kirkehistorien. Engelskmannen Patrick Johnstone beskriver i boken The Church is Bigger Than You Think, Kirken i tre ulike strukturer, nemlig den lokale kirken, misjonsorganisasjonene og utdanningsinstitusjonene. Vi ser historisk at når en av disse tre har manglet, så har Guds misjon alltid stagnert.

Intet nytt under solen

Det er vanskelig å være uenig med Rolfsen i at kirkens kall er å være misjonal. Men samtidig beskriver han på denne måten bare én side av kirkens kall. Derfor er jeg både uenig og enig med ham. Bildet må nemlig komplimenteres, og ikke bare beskrive «modality», men også eksplisitt inkludere «sodality», for at det skal bli helhetlig.

Kirkemøtets vedtak fra i fjor bringer intet nytt på torget. De aller fleste evangelikale misjonsorganisasjoner har i mange år forstått seg selv på denne måten. Cape Town-konferansen understreket dette kanskje tydeligere enn noen gang i evangelikal misjonshistorie.

Jeg mener vi ikke kan bruke begrepet misjonal, hvis det ikke impliserer at enkeltmennesker er villige til å gå ut for å krysse grenser, enten geografisk eller kulturelt. Dersom våre kirker kun er attraksjonale, vil de ikke bevege seg utenfor sine definerte områder, hverken geografiske, kulturelle, etniske eller utover sin samfunnssfære. Dersom vi ikke krysser grenser, hverken utfører eller er vi Guds misjon.

Fire av fem forlater kirken

Jeff Fountain fra New Zeeland ledet Ungdom i Europa frem til for et par år siden. Han er historiker av utdanning. Hver uke skriver han sitt Weekly Word. I kveld mottok jeg denne ukens ord, og tenkte å dele dette på bloggen min:

As my train rumbles through the snowy countryside of Moravia in the Czech Republic, my thoughts go back over a problem vexing youth leaders from across Europe this past weekend in Bratislava.
Research presented at the Pentecostal European Forum of Youth Ministries (PEFY) revealed that the youth ministeries represented were losing four out of every five young people to the church as they grew into adulthood. For some reason, youth were voting with their feet against church and/or Christianity.
I sat bolt upright in my seat. This was serious! The Pentecostal churches were supposed to be on the cutting edge of church growth around the world. Yet here in Europe something appeared to be missing in the credibility, relevance or reality of the faith in the eyes of the youth. Four out of every five!
If true for those churches, it was very likely true for other denominations too. We were not doing a good job, it seemed, in discipling youth, and enabling them to engage constructively and critically with today’s world.

Perceptions
From my own sons’ attempts to educate their father, I have understood that the world they have grown up in has been changing more rapidly than our ability as the church to contextualise.
Youth culture and social media have created a world even among church youth of strong ‘tribal’ loyalities to peers and a ‘now’ orientation coupled with bleak future prospects; liberal attitudes to sex and four-letter-words yet strong feelings on justice and environmental issues; but with almost no awareness of Christianity’s role in shaping western freedoms and values.
For them, the church often seems to be self-centred, living in its own bubble, unaware of real issues of daily life, concerned with the ‘spiritual‘ on Sunday but not with the ‘secular‘ Monday to Saturday.
We may want to object and defend the church with a dozen examples proving the opposite; but what counts is perceptions. Youth are preceiving something that drives them out the back door. Four out of every five!
Recently my eye caught the title of a book on sale at a US airport I was passing through: ‘UnChristian: what a new generation really thinks about Christianity’. The name of the Barna Group on the cover told me it would contain reliable research data, while the blurb told me that ‘young Americans share an impression of Christians that’s nothing short of …. unChristian’, or unChrist-like.
While Christians are supposed to represent Christ to the world, something obviously has gone terribly wrong. The frank honesty of youth reflected in the book’s title lay behind the figures presented in Bratislava. The problems seemed to be common on both sides of the Atlantic.
Christians, the book claimed, were seen by youth to be hypocritical, saying one thing but living something different. The church railed against some sins, especially of a sexual nature, but not others, such as pride, materialism, injustice and the abuse of the environment. As one young single mother was quoted, ‘that made it hard to care what they said’.

Compassion
Jonathan, aged 22, saw Christians enjoying ‘being in their own community. The more they seclude themselves, the less they can function in the real world. So many Christians are caught in the Christian “bubble”’. Christians were boring, unintelligent, old-fashioned and out of touch with reality, according to the youth researched.
Christians, they perceive, are anti-homosexual, showing contempt for gays and lesbians. And here we encounter a significant shift in how the young generation views homosexuality as a legitimate lifestyle compared to their parents’ generation. Shouldn’t Christians show compassion and love to all people regardless of their lifestyle, they ask, without compromising biblical standards?
Ouch! This hurts. It disturbs the comfort of our safety zone. It may even force some of us to ask the question we thought we’d answered long ago: ‘How do I truly become Christian?’ And, ‘what does it mean to follow Christ and represent him in today’s culture?’
As my train brings me closer to my destination of Herrnhut across the border in Germany, I think of the movement of Moravian refugees nurtured there nearly 300 years ago. That in turn inspired other dynamic movements like the Methodists, who captured the imagination of a generation lost to the church with a fresh incarnation of the love, grace and compassion of Jesus.
May God do it again.

Past WW’s may be read and downloaded at: www.schumancentre.eu/category/weeklyword To subscribe or unsubscribe go to the ‘Subscribe to the Weekly Word’ menu on www.schumancentre.eu/subscribe

Hvem har skylden for avkristningen?

Hvem har egentlig skylden for avkristningen? Mange vil med rette peke på den rødgrønne regjeringen, venstrevridde journalister i NRK og Akersgata samt et gudløst akademia på Blindern. Men finnes det bakenforliggende årsaker til sekularismens og humanismens fremgang de siste hundre årene i vår del av verden?

I flere ulike pietistiske vekkelser i etterkant av reformasjonen, var det en klar tanke at man skulle isolere seg fra verden for at man da i større grad skulle greie å holde seg «ubesmittet av denne verdens ånd», og slik lettere leve hellige liv i gudsfrykt. Jeg er selv oppvokst i en slik tradisjon hvor det ble løftet frem at vi er i verden, men ikke av verden. Konsekvensen av dette ble ofte at man skulle isolere seg fra verden. Tryggheten var innenfor bedehusets vegger, og alt utenfor var farlig. En slik tenkning er ikke nødvendigvis feil, men implementeringen av dette kan bære galt av sted.

Bakgrunnen for en slik tenkning ligger i en splittelse mellom det «åndelige livet» og det «verdslige livet». Aktivitet utenfor bedehuset ble ofte ikke regnet som like viktig og åndelig som aktivitetene utenfor. En slik tenkning er ikke i tråd med hvordan kristne tenkte før reformasjonen.

Ironisk nok var det middelalderkirken som først begynte å bruke begrepet «sekulær». Det skulle beskrive et kall fra Gud til å tjene utenfor et kloster eller en kristen orden. Hele livet skulle nemlig leves i lydighet til Gud, det være seg «sekulært eller regulært». I middelalderkirken fantes det ikke noe skille mellom det sekulære og det hellige. Kirkekalenderen var et godt eksempel på det, hvor årets ulike hendelser i kirken og samfunnet ellers, var vevet sammen i en enhet. Arbeid med jorden gikk ofte sammen med kristne ritualer og prosesjoner. Det åndelige, det materielle og det hverdagslige gikk hånd i hånd, og man hadde en forståelse av Guds nærvær i hverdagen.

Protestantene reagerte på dette, og mente at man kunne kjenne Gud primært gjennom Ordets forkynnelse og ikke gjennom naturen og hverdagslivet. Omformingen av kirkene er et tydelig tegn på dette, hvor prekestolen fikk den sentrale plassen i de reformerte kirkene, mens alteret hadde den sentrale plassen i de katolske kirkene. De protestantiske troende måtte lære komplekse og viktige doktriner, og kjenne sine moralske plikter, samtidig som man tenkte at man ikke kunne ha åndelige erfaringer i den materielle verden. Når man ser hvordan den katolske kirke fungerte, kan man forstå og lett forsvare denne reaksjonen. Men resultatet ble at forståelsen av Guds nærvær ble tatt bort fra det hverdagslige. Kristus var i himmelen og gudstjenestene handlet først og fremst om å minne oss på hva Kristus hadde gjort for menneskene i fortiden og se fremover til hans andre komme. Den tilstedeværende Kristus i hverdagen forsvant mer og mer med en slik tanke og Gud ble forstått dit hen til å bry seg først og fremst om vårt åndelige behov for frelse og sekundært om våre hverdagslige liv i verden. Etter hvert som reformasjonen utviklet seg, ble forståelsen av det guddommelige nærværet i det naturlige og hverdagslige redusert.

Da erfaringen av Gud ble borte fra det allmenne og dagligdagse, var ikke veien lang til at Gud også gradvis forsvant fra vitenskap, utdanning, politikk og kultur. I løpet av to hundre år etter reformasjonen, var den protestantiske kirke blitt rigid og stivnet. Mange sosiale og samfunnsnyttige oppgaver som før ble drevet av kirken ble etter hvert overtatt av staten. Dersom Gud først og fremst er opptatt av våre åndelige behov, og sekundært i vårt daglige ve og vel, trenger ikke veien til videre å hevde at Gud ikke eksisterer, være særlig lang.

Samtidig utviklet den moderne tenkningen seg som en kritikk mot at kirken skulle forvalte sannhet, og vitenskap overtok sakte med sikkert kirkens rolle som premissleverandør av sannhet. Sannhet måtte bevises vitenskapelig og fakta måtte forstås rasjonelt. Alt som faller utenfor det som vitenskapelig kan bevises, faller i kategorien «tro», og blir stemplet som irrasjonelt og privat.

Både puritanismen, pietismen og metodismen har vært et delvis korrektiv til denne tanken. I dag vokser pinsekarismatiske kirker raskest av alle kirker. Jeg tror dette skjer nettopp fordi det læres at Gud er en del av vår hverdag og at man kan kommunisere direkte med Skaperen, samtidig som at personlige erfaringer av Gud er viktige. Vi opplever også en gryende oppvåkning i disse pinsekarismatiske retningene, hvor det blir mer og mer legitimt å hevde at å innha et «sekulært yrke» er like åndelig som det å være prest.

Å gjøre alle folkeslag til disipler handler om at kristne verdier skal implementeres på alle samfunnslivets områder. For at dette skal skje tror jeg vi må avskaffe skillet mellom det «sekulære» og det «hellige». Dette er et kunstig skille som har vært med å ta Gud bort fra det hverdagslige. Og kanskje har dette vært med å bane vei for ateismen og det vi opplever i dag med avkristningen av Norge?

For å reversere avkristningen er det opplagt ikke nok «å ta Gud med i hverdagen» og leve livene våre «i verden», og slik prøve å være «et vitne». Vårt største problem er at vi gjør oss lik med verden for slik å være «effektive vitner». Hans Nielsen Hauge var ikke et vitne i verden. Han formet verden. Istedenfor å gjøre oss lik verden, må vi gjøre som Hauge, nemlig å gå inn i verden, bringe med oss Gud og slik forme våre omgivelser. For å stoppe avkristningen må det bli like legitimt å ha sin kristne tjeneste som advokat, journalist, lærer, sykepleier og elektriker, som det å være misjonær. Slik kan vi være med å forme vår verden.

Faktor til forandring

I disse dager kommer Mot Målet til nesten 10.000 postkasser i Norge. Her er lederartikkelen jeg skrev til dette nummeret:

 

Hvem skriver historie? Revolusjon starter som regel på gaten.

Minoritet: Mange eksempler viser oss at samfunnsendring ofte skjer “nedenfra”. Metodistvekkelsen i England er et slikt eksempel. Den var i begynnelsen en liten gruppe som med overgivelse til hverandre og til en større sak, preget sin samtid. I kjølevannet av metodistvekkelsen i England ble det etablert søndagsskoler over hele landet, utdanning for alle ble et bærende prinsipp, arbeideres rettigheter fikk større fokus og slaveriet avskaffet. Metodistvekkelsen var slik med å legge grunnlaget for det moderne England. John Wesley (1703 – 1791), som ledet denne bevegelsen ble i store deler av sitt liv utsatt for marginalisering, stigmatisering og bakvaskelser av den rådende majoritet. Men troen på forandring var sterkere enn forfølgelsen. En slik motkulturell gruppering kalles ofte for «den trofaste minoritet».

Menneskehandel: Hva kjennetegner «den trofaste minoritet»? Her står relasjon og visjon sentralt. Dette er altså en gruppe mennesker som er overgitt både til hverandre og til å se forandring.
William Wilberforce (1759-1833) blir ofte omtalt som politikeren som avskaffet slaveriet i Det britiske imperium. Dette er egentlig bare en halv sannhet. Det var like mye hans venner, ofte omtalt som Clapham-gruppen, som arbeidet frem denne lovendringen. Clapham-grupppen hadde overgitt seg til hverandre og til prinsippet om at alle mennesker var like mye verd. På bakgrunn av deres årelange arbeid ble slavehandel forbudt allerede i 1816, og tre dager før Wilberfoces død i 1833, ble slavehold totalt forbudt i hele imperiet.

Vennesamfunn: Norge står ved et veikryss. Vi kan fortsette veien mot sekularisering, hvor bibelske verdier får mindre og mindre plass. Eller kan vi igjen kan oppleve at Hans Nielsen Hauges ideer på nytt får gjennomslag? Jeg tror på det siste. Jeg tror Norge igjen kan oppleve vekkelse og forandring. Historien viser nemlig at Gud arbeider på lag med mennesker. Derfor fordrer forandring at kristne ikke stenger seg inne på bedehusene og i kirkebyggene, men aktivt involverer seg, både for å se mennesker komme til tro, men også for at samfunnet skal endres til det bedre.

Forandring: Majoriteten i Norge ønsker ikke en slik endring. Men historien viser oss at det er håp, ikke bare for Norge, men også for Europa. Finnes det mennesker i Norge som kan overgi seg til relasjon og visjon? Dersom vi bare overgir oss til relasjon, skapes ikke fremdrift. På den andre siden skaper ikke visjon uten relasjon nødvendig dynamikk. Begge deler trengs. Haugevekkelsen viser oss dette. Det var Hauges vennesamfunn rundt om i landet som skapte grobunn for forandringen som skjedde utover 1800-tallet. Disse menneskene var overgitte til hverandre, til å se mennesker komme til tro på Jesus samt til ærlighet og hardt arbeid.

Håp: Norge trenger vekkelse. Kan det i kjølevannet av en åndelig oppvåkning komme en ny abortlov som forsvarer livet til de mest utsatte i vårt samfunn? Kan det føre til at antall barn som vokser opp med mor og far øker? Kan det føre til at Norge igjen sender ut flere misjonærer til unådde folkeslag, og at antall fattige i Norge går ned? Historien viser oss at det er håp.

Tilbake til Romania

Jeg føler meg privilegert. Denne uken er jeg tilbake i Romania, landet vi arbeidet i fra 1998 til 2007. Mye er skjedd siden den gang.

Sommeren 1998 var jeg i Ungarn på en Ungdom i Oppdrag-konferanse. Vi hadde flyttet til Romania et par måneder i forveien, og hadde akkurat begynt å lære språk. I Ungarn opplevde jeg Gud tale til meg om noe som var både utenkelig og umulig. Vi skulle nemlig være med å trene og sende ut rumenske misjonærer til andre land.

Da vi begynte å snakke om dette til våre rumenske venner, var det mange som lo. De fleste lo bak vår rygg, mens noen smilte overbærende og sa at dette var umulig. For det første trodde de misjonærer var noen som var rike og kom til Romania, for det andre hadde rumenske kirker erfaring fra misjon, for det tredje manglet de teologisk forståelse for misjonens imperativ, for det fjerde var de for fattige, for det femte… unnskyldningene for å ikke engasjere seg i misjon var nemlig mange.

I dag møtte jeg en gammel venn som jeg ikke har sett på mange år. Til daglig bor han i et land i Asia, hvor han planter menigheter og trener kirkeledere. I England for to uker siden møtte jeg en annen venn. Han bor i et annet asiatisk land og trener kirkeplantere blant unådde folkeslag. Begge to er rumenere. I morgen skal jeg møte et rumensk ektepar som skal flytte til Asia neste år. Der skal de først lære landets offisielle språk. Deretter skal de lære et lokalt stammespråk, før de skal begynne å plante menigheter.

Paraplyorganisasjonen jeg var med å starte i 2002, Partners in Missions, en sammenslutning rumenske kirkesamfunn og organisasjoner, har i dag vokst seg mye større enn jeg drømte om for ti år siden. De siste tallene viser at medlemsorganisasjonene og kirkene snart har sendt ut 180 misjonærer. Mange jobber blant unådde folkeslag i Asia, og mange er støttet økonomisk rumenske kristne.

Det enkelte mente var umulig for 15 år siden, er i dag realitet. Dette er noe Gud har gjort. Samtidig som Gud talte til meg om dette, sa han det samme til andre kirkeledere og organisasjonsledere. Sammen fikk vi være med å skrive første kapittel i rumensk misjonshistorie. Nå er det nye som skal skrive neste kapittel.

I dag og i morgen underviser jeg 30 unge mennesker, alle medarbeidere i Ungdom i Oppdrag, i byen Medias. Vi snakker om misjon og hvordan flere rumenere kan sendes ut i misjon. “The best is yet to come”, sier en klisjé. I dette tilfellet er det sant. The future er nemlig bright!