Tanker om kristen enhet

Kvelden da Jesus ble tatt til fange, satt han sammen med disiplene sine i “Øvresalen”. Da bad han en bønn.

Jesus hadde nettopp innstiftet nattverden, og holdt sin avskjedstale. Så ber han. Han ber for disiplene sine, og for alle kristne til alle tider: … Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh. 20:20-22)

Det er viktig for Jesus at alle kristne skal være ett. Vår modell for enheten er relasjonen mellom guddommene i treenigheten. De tre er ulike men likevel ett; Gud far som skaper, Gud sønn som forsoner, Gud ånd som livgiver. Alle tre var aktive i skapelsen. Alle tre var aktive i forsoningen. Alle tre var aktive i oppstandelsen. Dette er det vi kaller “unity in diversity” – enhet i mangfold. I treenigheten ser vi at forutsetning for enhet er ulikhet. Uten ulikhet, ville enhet vært synonymt med uniformisme.

Ved å modellere denne enheten sier Jesus at verden kan tro hvem han er. Det er mye som kunne vært skrevet om hva enhet er og hva det ikke er. Det skal jeg ikke gjøre her. Men derimot skal jeg peke på tre ulike typer praktisk enhet mellom kristne.

1. Enhet mellom konfesjoner: Når vi snakker om kristen enhet, tror jeg oftest vi tenker på at mennsker fra ulike kirker, tradisjoner og telogogiske ståsted kan stå sammen i enhet, med felles endemål og hensikt. Dette kan være krevende, da vi ulike kirker kan ha ulike teologiske syn, tradisjon og spiritualitet. Karismatikere, lavkirkelige og høykirkelige… pinsevenner, lutheranere, baptister, katolikker… de som liker skrevne bønner, frie bønner, salmer, Hillsong, Jan Honningdal eller Elias Blix… ulikhetene er mange. Dog, jeg tror ikke denne typen enhet representerer den største utfordringen i Norge i dag. De to neste punktene er nok mer krevende.

2. Enhet mellom generasjoner: I dag ser vi en tendenser til en oppsplitting av generasjonene. Dette gjør seg gjeldene særlig i større menigheter, hvor man har ulike Gudstjenester for ulike segmenter i menigheten. Tenåringene møtes på fredagskveld, unge voksne og studenter på lørdagskveld, de eldre på søndags formiddag, mens familiene møtes på søndag ettermiddag, hvor det også er tilrettelagt for barna som samles separat fra de voksne. (Ja, jeg vet dette er litt karikert, men litt sant er det…). Er det mer fremmed for unge voksne å gå på Gudstjeneste sammen med eldre mennesker, enn det er for pinsevenner å gå på Gudstjeneste i en luthersk forsamling? Jeg drømmer om at vi i større grad greier å integrere generasjonene sammen. Ikke at alt skal være felles, men derimot for å demonstrere større grad av enhet mellom generasjonene, hvor man heier hverandre frem og slik setter pris på ulikhetene i form, farge og uttrykk.

3. Enhet mellom etnisiteter: Hvert år etableres det mange nye migrantmenigheter i Norge. Bare i Oslo finnes det nesten 100 forskjellige internasjonale menigheter, og en undersøkelse fra DAWN viser at tusener av innvandrere er del av disse menighetene. Desverre opplever jeg liten interaksjon på tvers av kulturelle grenser. Når man avholder fellesmøter på et sted, og dette ledes av “de norske menighetene”, er det vanskelig å samle bredden og mangfoldet av de internasjonale menighetene. Og når internasjonale menigheter innbyr til fellesmøter, kan det være vanskelig å samle mange etniske nordmenn. Dette handler på ingen måte om rasisme eller fremmedfrykt, men kanskje om ulike kulturer og manglende relasjoner, samt litt lite bevissthet, både fra migrantmenighetene og de etnisk norske menighetene?

Jeg tror ikke vår største utfordring i kristennorge handler om bønnemøter med pinsevenner og lutheranere. Derimot tror jeg det handler om at vi ikke er flinke nok til å demonstrere sann enhet mellom generasjonene og nasjonalitetene. Det er vi kristne som er taperne på denne segregeringen. Og kanskje kunne òg en større grad av demonstert enhet vise verden mer av hvem Gud er?

3 tanker om “Tanker om kristen enhet

  1. Veldig sant! Hva sitter vi igjen med når hver eneste generasjon har fått lov å bli premissgiver for hvordan fellesskapet skal være? Blir det litt vanskelig å lede mennesker inn i disippelskap når alt er tilrettelagt for meg. Men enheten som omfavner kaoset former oss mer lik jesus. Bra skrivd og viktig poeng i vår tid! (og sikkert andre tider..)

    • Takk for kommentar, Britt Solveig. Jeg tror en av våre store utfordringer, er mangelen på evne til å se bakover. Våre røtter er med å definere vår retning, og dersom vi ikke kjenner våre røtter, tror jeg det er lett å bli retningsløs.

      Med å kutte relasjon mellom generasjonene, står vi nettopp i fare for å gjøre nettopp dette.

  2. Kom over din artikkel ved en tilfeldighet. Er enig i at enighet er viktig. Opplever likevel at det er en stor ting du ser ut til å hoppe over når det gjelder dette tema. Vi er ikke kalt til å være enig med hverandre, vi er kalt til å være enig med Gud. Kommer jo også litt frem i verset du siterer “Slik skal også de være i oss”.

    Kan blant annet se dette i Efeserne 2.19 – 22
    “19.Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. 20 Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. 21 Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, 22 og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.”

    Kristus some hjørnestein, han holder bygningen sammen, i han blir vi bygd opp”.

    De andre delene av enighet kommer ikke av seg selv så klart, men jeg tror de ville vært mer overkommelig hvis vi satte enighet med Gud først.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *