RSS Feed

  1. Bokomtale: «Endelig mandag»

    mai 6, 2012 by Andreas

    Arne Skagen er en person jeg ser opp til: Han er fra Bergen, han lever det han preker og hver gang jeg prater med ham, inspirerer han meg. Nå har han skrevet boken Endelig Mandag.

    Jeg har vært så heldig å få lese manuskriptet til Endelig Mandag. Boken kommer i butikkene i juni, men allerede nå vil jeg anbefale deg å feste sikkerhetsbeltet og gjøre deg klar! Denne boken vil nemlig utfordre deg langt inn i ryggmargen. Av og til når jeg leser bøker om evangelisering får jeg dårlig samvittighet. Boken til Arne Skagen gir meg ikke dårlig samvittighet. Den gir meg tro, håp og inspirasjon.

    Bestill Endelig Mandag nå, og få den portofritt tilsendt

    Arne er en mann som lever det han preker. Derfor skriver han med autoritet. Det vet jeg, fordi jeg kjenner ham.  Boken er full av historier fra hverdagslivet. Boken bekrefter det Jesus sier til disiplene i Johannes 4, nemlig at høsten ikke er om fire måneder, men den er nå. I enkelte kristne kretser er vi mer opptatt av å vente på vekkelse, og mens vi venter, sperrer vi oss inne i kirkebyggene våre og venter på at mennesker skal komme til oss. Selvsagt tror jeg på vekkelse, og selvsagt håper jeg kirkebyggene skal bli fulle av folk. Men mønsteret Arne tegner for oss, handler ikke om å sitte i kirkebenken og passivt vente. Hans hovedtese er at fordi høsten er klar, trenger vi  å lære «høstspråket», og «høste inn» mennesker som er klare til å gi sine liv til Jesus.

    Jeg tror en av hovedgrunnene til at vi ikke ser flere mennesker ta imot Jesus i dag, er at vi egentlig ikke har tro på budskapet vårt. Vi tror ikke mennesker er interessert. Samtidig er vi litt forlegne på vegne av vår tro. Med sine historier avliver Arne alt dette. Hans historier gir meg tro, og Arne skammer seg ikke over evangeliet. Dette smitter over på meg.

    Men best av alt, Arne Skagen gjør evangelisering til noe naturlig, noe som alle kan være med på, uten at vi trenger å være supermennesker. Jeg håper alle kristne i Norge kan lese denne boken. Den er lettlest, full av historier, og gir deg tro på at nordmenn i Norge – uten kristen bakgrunn – blir frelst.

    Dersom du bestiller den nå, får du den portofritt tilsendt: http://www.proklamedia.no/index.php?main_page=product_info&cPath=22_30&products_id=442

    Category Bokomtale, Bøker, Menighet, Misjon | Tags: , , , , , | No Comments

  2. Barn og Gud

    april 29, 2012 by Andreas

    Jeg har akkurat kommet hjem fra en spennende Gudstjeneste i NLM Hamar, forsamlingen vi er endel av her i Hamar. Det var Barnas Søndag, og barna stod sentralt i det meste som skjedde. I løpet av Gudstjenesten gjorde jeg meg noen tanker om barnas plass i forsamlingen.

    «Vi må nå barna for å nå de voksne.» Jeg har av og til hørt det er blitt sagt at vi må nå barna med evangeliet, for at vi på denne måten kan få muligheter til å formidle evangeliet til deres foreldre. Dette er dypest sett en ganske avskyelig tanke. Slik blir barn gjort til et middel for å nå et mål, og barnas egenverdi forminskes til å være noe det ikke er; nemlig et objekt. Har det ikke en egenverdi å formidle kristen tro til barn? Har du noen gang hørt noen snakke om å etablere evangeliseringsarbeid blant voksne, fordi man vil bruke dette «strategisk» for å nå barna deres med evangeliet? Neppe.

    «Sats på barna! De er fremtidens menighet.» Av og til snakkes det om at vi må drive barnearbeid, fordi dette er fremtidens menighet. Denne tanken er i beste fall en gedigen misforståelse av hva menigheten er. Barna er nemlig ikke fremtidens menighet. De er dagens menighet. Jesus sier at Guds rike tilhører barna. Barna er nemlig ikke morgendagens kirke. De er dagens kirke, akkurat på lik linje med ungdommer, voksne og eldre.

    «Gud bruker bare voksne.» Av og til sitter jeg med følelsen av at vi tror det er en barneversjon av Den hellige ånd som er i barna, mens vi voksne har Den ordentlige hellige ånd. Den hellige ånd finnes ikke i to versjoner, en som passer for barn, og en som passer for voksne. Det er nemlig den samme Hellige ånd som bor i barna som bor i de voksne. Og Gud bruker barn til å utbre sitt rike, og til å velsigne andre mennesker, også voksne.

    Dette siste opplevde jeg i dag.

    Category Menighet | Tags: , , , , , | 1 Comment

  3. Er Jesus og Gud den samme?

    april 25, 2012 by Andreas

    I Spjelkavik Kyrkje var det for noen få år siden en lengre debatt om man skulle godta Håkon Blekens glassmaleri i kirken. Kunstneren hadde nemlig malt Abrahams kniv som var løftet for å drepe sin sønn Isak. Biskop Odd Bondevik gav etter hvert etter for lokalt press, og glassmaleriet fikk sin plass i kirken. Dette var på mange måter en tidstypisk diskusjon. 


    Utfordring: Vi mennesker kan aldri fullt ut kan forstå hvem Gud er. Han er vår himmelske far, men han er også et mysterium. Av og til hører jeg kristne si at gudsbilde i Det gamle testamentet er krevende. Det kan jeg forstå. Isolert gir enkelte tekster oss utfordringer. Dette skal vi som forkynnere og sjelesørgere møte med varsomhet. Som en annen respons til denne utfordringen hører jeg dessverre av og til mennesker ta snarveier, og hopper bukk over de store linjene i Bibelen. Det hevdes at Gud i GT ikke er den samme som Jesus i NT. Slik slipper man å forholde seg til bibeltekster som kan oppleves krevende. Da bærer det galt av sted.

    Intet nytt under solen: Disse tankene er ikke av ny dato. Allerede bare noen tiår etter Jesu død, hevdet Markion det samme. Han var en rik mann, og hadde donert enorme pengesummer til kirken. Markion hevdet at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer. På grunn av dette ble han erklært som kjetter, og kirken betalte tilbake pengesummene han hadde gitt. Omkring 200 år senere hevdet Arius at Faderen og Sønnen ikke var ett. Med Arius gikk det som med Markion, og kirkemøtet i Nikea bekjente i år 325 at Faderen og Sønnen er av samme vesen, som vi bekjenner i den nikenske trosbekjennelse. Hva sier så Jesus selv om dette spørsmålet? Hevdet apostlene at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer?

    Johannes: Dersom vi skal trekke en rød tråd gjennom Johannes evangelium, ser vi raskt at enheten og relasjonen mellom Faderen og Sønnen står sentralt. Prologen setter tonen, og bekjenner at Logos som ble sarx, er Gud fra evighet. I vers 18 skriver Johannes at ingen noensinne har sett Gud, men at Jesus har forklaret ham for oss. Slik bekrefter Johannes enheten mellom Gud i GT og Jesus i NT.

    Johannes fortsetter sitt evangelium med å flere ganger referere til konfliktlinjen mellom fariseerne og Jesus.  Denne diskusjonen handlet nettopp om Jesu natur, hvor fariseerne mente Jesus bedrev blasfemi i høyeste potens, da han hevdet å være Gud.

    Senere ser vi hvordan konflikten eskalerer, og fariseerne forsøker å stille Jesus til veggs med å ironisk spørre hvordan det er mulig at han har sett Abraham, han som enda ikke har feiret sin femtiende bursdag. Jesus begår så den største tenkelige «synden» som finnes; han hevder han selv er Gud. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» (Joh. 8:58)

    Det var med navnet YHWH Gud åpenbarte seg for Abraham. Dette ordet har sin rot i verbet å være, og uttrykker den Gud som alltid har vært (han som er, var og være skal, som vi bekjenner i Lille gloria). Jesus erklærer med dette at han er himmelens og jordens skaper. Han er selvtilstrekkelig, og trenger intet annet for å eksistere. Som en respons til dette forsøker fariseerne å steine Jesus.

    Syv ganger (Guds tall) i Johannes’ evangelium bruker Jesus denne tittelen om seg selv. Han proklamerer at Jeg er porten, Jeg er veien, sannheten og livet, Jeg er det sanne vintre, Jeg er verdens lys, Jeg er oppstandelsen og livet, Jeg er den gode gjeteren og Jeg er livets brød. Jødene som hørte dette, forstod veldig godt hva dette betydde; Jesus gjorde seg lik YHWH.

    Da Jesus åpenbarer seg for disiplene for andre gang etter sin oppstandelse, er det Tomas som får Jesu oppmerksomhet. Etter å ha stukket hendene sine i sårene til Jesus, faller han ned på kne og bekjenner den første kristne bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20:28). Dersom Tomas tok feil, ville Jesus ha korrigert sin gode venn, og kanskje sagt noe slikt: «Jeg kan kanskje være rabbien din, men Gud? Jeg har også oppstått fra de døde, men Gud? Nei, det er bare én Gud, og det er ikke meg».  Derimot tar Jesus i mot tilbedelsen fra Tomas, og slik bekrefter han sin egen guddommelighet.

    Innåndet: Jeg tror vi lett havner på ville veier dersom vi begynner å lefle med tankene om at Gud i GT og Jesus i NT ikke er lik eller er ett. Å hevde denne ulikheten tar egentlig bort hele grunnen for Bibelens autoritet, siden NT flere steder erklærer at hele skriften (GT) er innåndet av Gud. Dersom Jesus ikke er ett med Gud, forsvinner også hele inkarnasjonens og forsoningens kraft, siden det da ikke var Skaperen selv som døde på korset og slik forsonte verden med seg selv. På denne måten mister vårt budskap sin legitimitet. Det er jo nettopp dette Lukas skriver, da han siterer den oppstandne Jesus: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.» (Luk 24:47-48) Jesus sier her at både forsoningen, evangeliets sentrale innhold og misjonens imperativ er bevitnet i Det gamle testamentet.

    Skrift og tradisjon: Med bakgrunn i Skriften selv, kan vi ikke gjøre samme feil som både Markion og Arius, nemlig å avvise Jesu guddommelige natur, eller enheten mellom Faderen og Sønnen. Det vi av og til hører i dag, er nemlig ikke nye tanker. Det er gamle tanker som Kirken tidligere har avvist. La oss også i dag, med røtter i både Skriften og tradisjonen, gjøre det samme som kirkefedrene har gjort før oss.

    Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet!

     

    Æres den som æres bør. Til dette innlegget har jeg hentet inspirasjon fra tre av mine helter: Først fra en bibeltime tidligere leder i Ungdom i Oppdrag, Alv Magnus holdt under Ungdom i Oppdrags Lederforum i Ålesund, 18. april. Pastor emeritus Reidar Paulsen i Bergen har også skrevet om dette på sin blogg: http://basileia.no/2012/04/22/det-gamle-testamente-foreldet-og-utdatert/ I formiddag hadde jeg en spennende samtale med Forlagssjef Asle Dingstad i Luther, om blant annet dette emnet.

    Category Bibel, Menighet, Misjon, Teologi | Tags: , , , , , , , , , | 4 Comments

  4. «4-14 vinduet»: Det nye vinduet vi må nå med evangeliet

    april 4, 2012 by Andreas

    Dette er en artikkel som står på trykk i Dagen 4. april 2012:

     

    Luis Bush er kjent for mange som en av de viktigste, internasjonale misjonslederne i verden. Gjennom sitt nettverk og strategiske arbeid, motiverte han tusener av mennesker på 90-tallet til misjon. Det var Bush som først begynte å snakke om «10-40 vinduet», den delen av verden hvor det bor flest såkalte unådde folkeslag.

    Vi som arbeider med misjon, erkjenner at begrepet «unådde folkeslag» ikke alltid er et hensiktsmessig begrep, og at begrepet kan føre til en forenkling av en mer komplisert virkelighet. Det hevdes at rundt 6000 folkeslag i dag er i kategorien unådd, altså at de ikke har en stedegen, livskraftig kirke som er i stand til å multiplisere seg selv uten hjelp utenfra. Av disse finnes det omkring 1500 folkeslag som er helt uberørt av evangeliet, altså at de ikke har noen kristne i sin midte, ingen kirker, ingen Bibel eller ingen misjonærer.

    Misjonslederen Luis Bush har ikke lagt inn årene, og har i løpet av de siste årene arbeidet målrettet med å finne nye strategiske begreper som kan hjelpe oss til å gjøre mer misjon. Mens man av overnevnte grunner snakker mindre og mindre om «10-40 vinduet» i dag, snakkes det nå mer og mer om «4-14 vinduet». Dette står ikke i motsetning til «10-40 vinduet», men begrepet har som mål å fungere komplementerende. Dette nye begrepet beskriver rett og slett alle mennesker på jorden mellom fire og 14 år.

    Barn utsettes for mer eller mindre de samme impulsene, verden over.  De lytter til den samme musikken, benytter samme sosiale medier og ser de samme filmene. For eksempel er Indonesia landet i verden med nest flest brukere av Facebook. Siden generasjonsforskjellen mellom tidligere generasjoner og dagens barn er så store, vil ikke gårsdagens begrep og virkemidler nødvendigvis fungere. Derfor trengs det nye virkemidler, og disse virkemidlene er i stor grad av digital art.

    «4-14 vinduet» består av 1/3 av jordens befolkning. Multinasjonale selskaper står klare til å «omvende» denne «folkegruppen» med sitt budskap, og mottakelig som de er, tar de i mot impulsene de får. Hver uke blir det født nesten 2,7 millioner nye verdensborgere, noe som betyr omkring 140 millioner mennesker hvert år. I løpet av det neste tiåret vil jordens befolkning øke fra syv til åtte milliarder mennesker. 1/3 av jordens befolkning er nå under 15 år.

    Denne generasjonen kalles online-generasjonen. 300 millioner smart-telefoner ble solgt i 2010, og dette tallet øker dramatisk. Hvem er disse brukerne? Jo, primært unge mennesker. Dagens smarttelefoner har like stor datakraft som Apollo hadde da den reiste til månen i 1969. I løpet av de neste fem årene vil majoriteten av datatrafikk være via mobiltelefoner. Siden oppstarten av Facebook frem til 2011, ble 50 milliarder bilder lastet opp. I dag er tallet mye høyere. Dersom du googler «Jesus», vil dette gi deg 165 millioner treff. Mens hvis du googler «porn», vil dette gi deg 1,85 milliarder treff. Barna påvirkes. Spørsmålet kirken må stille seg, er om den er tilstede der de påvirkes.

    Statistikker forteller at ca. 80 % av dagens aktive kristne, tok valget om å følge Jesus før de fylte 18 år. Luis Bush sier at «4-14 vinduet» er den største utfordringen kirken kanskje noensinne har stått overfor. Jeg tror han har rett.

    Category Menighet, Misjon, Samfunn | Tags: , , , , , , | 1 Comment

  5. Preken på Palmesøndag

    april 1, 2012 by Andreas

    Teksten i dag er hentet fra Evangelisten Matteus, kapittel 21, vers 1-17:

    1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:5 Si til datter Sion:Se, din konge kommer til deg,ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! 10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»  12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker 13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» 14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. 15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget 16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» 17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

    Før vi begynner å snakke om dagens tekst, vil jeg forklare et begrep for dere. Vet dere hva en «stammegud» er? En stammegud er en guddom som er begrenset til å være gud for enten et folkeslag, en klan, en familie eller et folk innenfor et geografisk område. En stammegud har også karaktertrekk som vil preges av denne begrensningen. Han er noens gud, men ikke alles gud. De som tilber denne stammeguden, tenker om denne guden at «dette er min eller vår gud». Han er for meg, og dermed underforstått mot de andre. Mennesker som ber til sin stammegud, ber gjerne om at de skal bli velsignet med god helse, god økonomi, mange barn, lykke og fred. Samtidig kan de gjerne be sin stammegud ødelegge for de andre, slik at de ikke skal få barn, møte motgang eller tape i krig.

    Hvilket Gudsbilde Abraham hadde, da YHWH åpenbarte seg for ham første gang, vet vi ikke så mye om, men sannsynligvis trodde Abraham at Jahve var hans stammegud. Hva var det Gud sa? Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos12:-1-3)

    Alt Gud her sier, stemte nok med Abrahams verdensbilde, helt til siste del: Jeg velsigner deg, fordi du skal velsigne alle andre folkeslag på jorden.

    Guds ulike navn i Det gamle testamentet sier oss noe om Gud. Disse navnene sier enten noe om hans karakter, eller hans natur. Hans karakter beskriver hvordan Gud er, mens hans natur beskriver hvem Gud er. Til Abraham åpenbarer Gud seg som YHWH, Jahve. Dette navnet betyr bokstavelig talt «Jeg Er», og kommer fra verbet å være. Det beskriver den Gud som alltid har vært, som er nå og som komme skal. Navnet minner oss om Lille Gloria, som ofte proklameres i Den norske kirke, etter at presten er ferdig med sin preken: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Jahve er Herre over alt, han som ikke trenger noe for å eksistere, som har livets kilder i seg selv.

    Det er ikke en lokal stammegud som åpenbarer seg for Abraham, men derimot hele jordens Gud, skaper av alt, alle tings opphav og opprettholder av alt liv.

     

    Jesus er Gud

    Så tilbake til teksten for i dag:  Hvorfor ville fariseerne og de jødiske lederne drepe Jesus? Jo, han bedrev blasfemi. Og det i høyeste potens. Han brukte nemlig Guds navn om seg selv, og på denne måten erklærte selv at han var YHWH. Blant annet i Johannes evangelium sier han at før Abraham Er Jeg (Joh 8:58)

    Syv andre ganger i dette evangeliet bruker Jesus Jeg Er for å beskrive sin karakter:

    - Livets brød Joh 6:35

    - Verdens lys Joh 8:12

    - Porten (til Gud) Joh 10:9

    - Den gode gjeteren Joh 10:11

    - Oppstandelsen og Livet. Joh 11:25

    - Veien, sannheten og livet Joh 14:6

    - Det sanne vintre Joh 15:1

    Fordi Jesus på denne måten gjorde seg ett med Gud, var dette den største blasfemi. Straffen var i følge jødenes forskrifter, døden.

     

    Jesus krones som konge

    Jødene trodde Messias skulle komme. De tolket profetiene slik at dette var en frelsergud som skulle befri dem fra romerne og gjenetablere Davids Kongerike. Dette var en av årsakene til at han ble omtalt som Davids Sønn.

    Da han rir inn i Jerusalem på palmesøndag, gjør han dette på et esel.  Hvorfor valgte ikke Jesus en hest? Å ri på en hest kunne symbolisere krig, mens det å ri på et esel kunne symbolisere fred.

    Innmarsjen i Jerusalem tolkes av Matteus som en oppfyllelse av en Messiasprofeti fra Sak. 9:9, som jødene kjente til: Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole. Mens Jesus sitter på ryggen til eselet, får folket et lite profetisk glimt. De gjenkjenner innmarsjen som oppfyllelsen av Messiasprofetien fra Sakarja! Profetien går i oppfyllelse! Og det rett foran deres øyne. Som en respons på dette, begynner de spontant å rope: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

    Hva er det de egentlig sier? Jo, de erkjenner at Jesus kommer i Herrens navn. Hvem sitt navn er dette? Jo Messias kommer i navnet til Jeg Er, Jahves navn. Med andre ord erkjenner de at det er Gud som sitter på eselets rygg, og at han kommer! Slik proklamerer de at Jesus er Konge, han er Messias, han som kommer i Herrens navn, i Jahves navn.

    Jahve er han som var, som er og som kommer. Jesus er med andre Gud selv. Det er Gud som kommer ridende på et esel. Ikke i krig, men i fred, for å stifte fred mellom menneskene og Gud. Senere i teksten, ser vi at også barna i templet roper dette til Jesus: Hosianna Davids sønn!

    Også Israelsfolkets bilde av Gud, var preget av stammegudstenkningen. Han var deres gud, ikke noen andres gud. De hadde forstått første del av løftet til Abraham: Jeg skal velsigne deg! Men de hadde ikke forstått andre del, nemlig at Gud velsigner Israel med en hensikt, slik at alle folkeslag på jorden skal bli velsignet.

    På palmesøndag krones Jesus som konge, kongen som er på vei for å dø. På palmesøndag krones han som konge, ikke bare for jødefolket, som deres stammegud, men han krones som alle folkeslags konge.

     

    Vår utfordring

    I dette ligger vår utfordring: Hvordan tilnærmer vi oss Gud? Behandler vi Gud som vår stammegud? Eller tilnærmer vi oss Gud som hele universets Gud, han som er fra evighet til evighet? Gud er ikke skapt for vår skyld. Det er vi som er skapt for hans skyld. Han som er alle folkeslags Gud. Jesus er konge, ikke bare min konge, men alles konge. Hans kongemakt er ikke avhengig av menneskers respons eller tro. Uavhengig av dette er han konge. Og da er det vår utfordring å krone ham som konge i våre hjerter, og omtale ham som alle folks konge. Kun i rammeverket av at han er herre over alt, er han min konge.

    Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet.

     

    Dette er utdrag fra min preken i dag, i NLM Hamar Misjonsforsamling.

    Category Menighet, Teologi | Tags: , , , , , | No Comments

  6. Opplever norsk misjon tilbakegang?

    mars 31, 2012 by Andreas

    Opplever norsk misjon tilbakegang? Mye tider på at det ikke stemmer.

    Den globale, kristne kirke vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi ofte at norsk misjon opplever nedgang. Dette bekreftes av den årlige misjonsstatistikken til Norme som forteller at antall norske misjonærer har gått betraktelig ned de siste årene. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.
    Men er det for lettvint å konkludere slik? Mange ting tyder på det motsatte. La meg peke på noen områder som viser at pilene peker oppover:

    Foto: Ungdom i Oppdrag

    Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo fast i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.

    Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.

    ”Frilansmisjonærer”: Flere reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.

    Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 10-20 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden, uten å være tilknyttet misjonsorganisasjoner.

    Aril Edvartsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.

    Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2011 ut over 900 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjorde også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.

    Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte kunne være godt over 15 år, er dette i dag betraktelig kortere. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.

    Pengebruk: Norme’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag, og samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i Norme’s statistikk.

    Mye av misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig og ikke glemme at skal man se varige resultater, må vi huske at fruktbart misjonsarbeid ofte er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

    Samtidig er det og viktig å løfte frem at så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det alltid bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

     

    Denne artikkelen ble trykket som lederartikkel i Mot Målet #1 2012

    Category Misjon, Ukategorisert | Tags: , , , , | 2 Comments

  7. Bokomtale: «Tro inntil døden»

    mars 25, 2012 by Andreas

    Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter «Tro inntil døden», og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

    For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

    Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

    Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

    Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

    På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw

    Category Bokomtale, Bøker, Menighet, Misjon | Tags: , , , , , , , , | 1 Comment

  8. Mitt innlegg på «Reach 2012″

    mars 24, 2012 by Andreas

    Denne helgen avholdes misjonskonferansen Reach2012 i Storsalen i Oslo. Flere ulike organisasjoner står som arrangører, og jeg fikk det privilegium å holde åpningsinnlegget, fredag kveld. Det var i overkant av 100 tilhørere, vil jeg anta, hvor de fleste var i begynnelsen av tyveårene.

    Nedenfor har jeg klippet inn innlegget jeg holdt. Dette manuset er skrevet for min egen del, og er i utgangspunktet ikke ment for «offentlig publisering», men jeg tenkte at det var ok å likevel legge det ut.

    Her kan du lese mer om konferansen: www.reach2012.no 

    Misjon 2012

    Tema for mitt innlegg er «misjon 2012». For å se fremover, trenger vi å se bakover. Derfor tar jeg et kort historisk tilbakeblikk, snakker litt hvordan misjon ser ut i dag, før jeg skal snakke om hvordan jeg tror misjon kommer til å se ut i årene som kommer. Til slutt kommer jeg med en utfordring. Det blir litt store linjer, og dermed mange forenklinger og ikke mange nyanser.

     

    Bølger misjon

    I vår protestantiske tradisjon, snakker vi gjerne om tre bølger misjon. Den første bølgen misjon begynte med skomakeren som ikke ble ved sin lest. William Carey (1761 – 1841) var inspirert av den tyske misjonsbevegelsen fra Herrnhut, og det fortelles en historie om hvordan William Carey en dag slo et misjonsmagasin i bordet for sine baptistvenner, og utbasunerte: «Se hva herrnhuterne kan gjøre. Kan ikke vi gjøre det samme?» Mot sitt kirkesamfunns vilje, reiste han til India som misjonær, og ble den første i sin generasjon engelskmenn. Mennesker som reiste ut i Careys kjølevann, dro ikke bare til India, men også til andre land i verden. Felles for denne bølgen var at de primært reiste til kystområdene i Afrika, Kina og India. NMS var i stor grad inspirert av denne bølgen, da de ble etablert i 1842.

    Den neste bølgen begynte nesten 100 år senere. Her snakker vi gjerne om Hudson Taylor (1832-1905) som foregangsmann. Han ledet China Inland Mission, og motiverte tusenvis av mennesker til misjon. Som William Carey, ble også Hudson Taylor kraftig kritisert i sin samtid, men samtidig hadde de begge en kraft som brøt nytt land. Denne bølgen tok evangeliet fra kystområdene av Kina, India, Afrika, og inn i innlandet. Misjonssambandet som ble etablert i Bergen i 1891, ble startet i kjølevannet av denne andre bølgen.

    Den tredje misjonsbølgen begynte å ta form allerede i mellomkrigstiden, men begynner å slå inn for fullt i siste halvdel av forrige århundre. Vi omtaler gjerne en ung amerikansk misjonær som en av pionerene for denne bølgen.  Han het William Townsend (1896-1982), og fikk som ung misjonær spørsmålet av en gutt i Guatemala: «Kan ikke Gud snake mitt språk?» Dette ble starten på Wycliffe Bibletranslators. Denne bølgen kjennetegnes av at man har flyttet fokuset fra å sende misjonærer til enkeltland, men heller fokuserer på folkegruppene. Det er jo ikke nasjonalstater Jesus snakker om i misjonsbefalingen, men derimot bruker han det greske ordet ethnos som uttrykker etniske folkegrupper skal gjøres til disipler. Her var blant annet Lausannekonferansen i 1974 svært viktig. Man delte da folkeslagene inn i kategorier som unådde og nådde folkeslag, og man snakket om muligheten for at alle verdens folkeslag kunne nås med evangeliet før årtusenskiftet.

     

    Hva med den fjerde bølgen?

    Det er slik med bølger at de slår inn mot land, før det roer seg ned og vinder bygger opp nye bølger ute i havet. Kan vi i dag se konturene av en fjerde bølge misjon som nå begynner å slå inn mot den resterende tredjedelen av folkeslagene som ikke har en levende menighet i sin midte? Og enda et spørsmål, som er mer utfordrende: Er dette den siste bølgen misjon? Jesus sa selv at når misjonsbefalingen er oppfylt, da vil han komme tilbake og endelig opprette Guds rike. Vi har nemlig alle ressursene som skal til for å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Penger, informasjon, kunnskap og historie. Spørsmålet er om vi klarer det. Vi har muligheten!  Evangeliet går frem i verden som aldri før, i et tempo som man aldri tidligere har sett.

    Hva kjennetegner i så fall denne fjerde bølgen? Jeg tror det er i hovedsak to elementer: for det første er ikke misjon lengre noe som drives av kirkene i nord og vest. Men det drives av alle kirker. Den kinesiske kirke står foran kanskje verdenshistoriens største misjonsbevegelse. Sør-Korea, Brasil, Filipinene og India sender ut misjonærer på en måte og i en mengde som verdenshistorien aldri før har opplevd. Mongolia er landet i verden med flest misjonærer, pr antall aktive kristne. Misjon er «from the nations to the nations». Misjon går i alle retninger. Det er fra sør til nord, fra øst til vest. Alle verdens land er mottakere av misjonærer, og nesten alle land er også sendere av misjonærer. Det andre kjennetegnet er at man i større grad enn før, fokuserer på et helhetlig evangelium. Det er ikke bare evangeliet om korset, men det er evangeliet om Guds rike. Her er selvfølgelig korset det ene sentrale.  Jesus sa at det er Evangeliet om Guds Rike som skal forkynnes over hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme (Matt. 24:14). Siden vi tror Jesus er herre, betyr dette at han er herre over alt som eksisterer. Dette betyr at man må bringe evangeliet, ikke bare til alle folkeslag, men også til alle samfunnsområder, slik som familie, media, kunst og kultur, utdanning og forskning, business og politikk. Dermed blir det like legitimt å ha et kall til for eksempel utdanning og forskning, for å bygge Guds rike der, som å ha kall til å være prest!

     

    Nedgang i norsk misjon?

    Vi hører gjerne at norsk misjon opplever nedgang. Normes misjonsstatistikker viser at antall norske misjonærer har gått ned de siste ti årene. Dette kan lett tolkes som en nedgang. Dersom vi heller ser bak tallene, er det ikke sikkert vi ser en nedgang. Jeg ser mange faktorer som ikke måles i Normes misjonsstatistikk. pendlende misjonærer, teltmakere, ”frilansmisjonærer”, menighetsbasert misjon, Aril Edvartsen-modellen, korttidsmisjon og kortere tjenestetid er alle faktorer som ikke måles i statistikkene, men som er økende. I tillegg ser vi at norske misjonsorganisasjoner bruker mer penger enn noensinne på misjon. Derfor tror jeg ikke vi opplever en nedgang i norsk misjonsengasjement.

     

    Hvor mange folkeslag er det i verden?

    Jeg hører av og til at noen sier at vi trenger å fokusere på stedet vi bor. På naboene våre. På vennene våre. De trenger å høre evangeliet. Ja, det er riktig. Men hva da med de som aldri har hørt. De som aldri har hørt navnet Jesus. De som er utestengt?

    Det er ca 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Det er flere, dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk. 6850 folkeslag av disse har færre enn 2% evangeliske kristne. Her kommer et enda viktigere tall: 1568 folkeslag er helt uberørt av evangeliet. Jeg vil bruke fem minutter på akkurat denne gruppen folkeslag. Vet du hva dette betyr? Ingen kristne. Ingen misjonærer.

    Mennesker sier at vi trenger ikke flere vestlige misjonærer. Vi skal heller sende heller penger og støtte lokale og innfødte misjonærer. Dette har jeg for så vidt tro på. Men det er en hake ved dette. En stor hake. Hvis du har trodd at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er faktum at i disse folkeslagene, så er det ingen lokale kristne. Det er ingen lokale kristne i 1568 folkeslag. Slik kan det ikke være! Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen Bibel. Ingen som ber for dem. 1568.

    Misjonsspørsmålet er ikke, hvor er de ikke-kristne, for så å sende misjonærer dit. Det er ikke-kristne overalt! Riktig misjonsspørsmål er: Hvor er folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte? Det er spørsmålet om misjon. Om folkeslagene. Hvor mange er det? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Ingen Bibel. Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen tilgang til evangeliet? Det er ingen misjonærer som en gang prøver å formidle evangeliet til dem. Selv om de ville ønske å høre, så kan de ikke høre. Det er spørsmålet vi må stille oss.

     

    Gud mangler en ting

    Tenk på kirken vår. Ikke bare kirken i Norge. Men kirken i hele verden. I Asia, Afrika, Europa, Amerika… hvorfor har vi ikke sent misjonærer til 1568 folkeslag? Det handler ikke om penger. Det finnes ikke et eneste folkeslag som er unådd på grunn av pengemangel. Er det noe vi har nok av, i hvert fall i Norge, så er det penger. Jeg sa tidligere at vi har alt som trengs for å oppfylle misjonsbefalingen. Penger, kunnskap, informasjon, historie… dog, det er ikke helt riktig. Det mangler en ting. Gud har også alt han trenger, bortsett fra en ting. Gud har alle penger. All makt. Vet alt. Kan alt. Er overalt. Likevel mangler han en ting: Han mangler mennesker. Mennesker som kan være hans armer og hans føtter.

    Profeten Esekiel roper dette ut, noen hundre år før Jesus ble født: Jeg lette etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet. Men jeg fant ingen. (Es. 22:30). Jeg ber om at Gud ikke vil si det samme om 1568 folkeslag. ”Men jeg fant ingen.”

     

    Misjon for meg

    Dersom jeg skal si noe om hva misjon er for meg, så er det å gå med evangeliet om Guds Rike der evangeliet tidligere ikke har vært forkynt. For å nå dette målet vil jeg mobilisere til misjon, sende til misjon, ønske velkommen unådde folkeslag som bor i Norge og selv være en som går. Paulus sier på engelsk i Rom 15:20 at «It has always been my ambition to preach the Gospel where Christ was not known”. Dette blir misjon for meg.

    Category Historie, Menighet, Misjon | Tags: , , , , , , | No Comments

  9. Om 4/14-vinduet

    mars 16, 2012 by Andreas

    Alle misjonsinteresserte med respekt for seg selv har et verdenskart med 10/40-vinduet. Dette vinduet mellom tiende og førtiende breddegrad, fra Afrika i vest til Asia i øst, er stedet i verden hvor de aller fleste unådde folkeslagene bor. Denne måten å tenke geografisk om unådde folkeslag, gjorde at tusenvis av mennesker over hele verden ble rekruttert til misjonstjeneste blant de unådde folkeslagene i siste halvdel av forrige århundre.

    Ikke mange er klar over at opphavsmannen til begrepet 10/40-vinduet var dr. Luis Bush. Han er en av vår tids mest sentrale misjonsledere og misjonsstrateger. Selv ble jeg svært preget av hans tenkning da jeg var rundt 20 år, og mye av hans materiale gjorde at jeg ble involvert i misjon. I kveld fikk jeg den ære å møte Luis Bush her på Ungdom i Oppdrags senter på Kona, Hawaii.  Vi hadde en god prat, og jeg fikk høre ham forkynne om det nye vinduet som han nå  »lanserer».

    Dette vinduet heter 4/14-vinduet. Dette er et globalt vindu, ikke begrenset av etnisitet eller geografi. Vinduet handler nemlig om menneskene mellom 4 og 14 år. Denne gruppen representerer omkring 33% av jordens befolkning. Luis sier at disse menneskene vil bli nådd med et eller annet budskap. Dette er enten et godt budskap eller et dårlig budskap. Spørsmålet handler bare om hvem som når dem først. Vil de preges av bibelske verdier, eller vil andre, negative verdier prege dem?

    Jeg skal ikke gjenta så mye av det Luis snakket om, men jeg anbefaler at du besøker http://4to14window.com/introduction og at du ser denne filmsnutten: http://www.youtube.com/watch?v=Vtj_R0Chyc8&feature=player_embedded

     

    Category Menighet, Misjon, Ukategorisert, Ungdom i Oppdrag | Tags: , , , , , | No Comments

  10. Må misjonærer lære språk?

    mars 11, 2012 by Andreas

    Her om dagen møtte jeg en person som i flere år har tenkt på å bli misjonær. Han hadde allerede flere korte besøk bak seg i det landet han nå vurderte, og var nå nesten ferdig med utdannelsen sin som var nødvendig for å kunne jobbe som fagpersonal i det respektive landet. I første omgang hadde han bestemt seg for å binde seg for fire år til misjonstjeneste.

    Mens vi snakket om misjonærlivet, lurte han på hvor viktig det er å lære det lokale språket. ”Alle på arbeidsplassen min vil kunne engelsk”, sa han, før han la til at dersom han skulle være der i bare fire år, ville han måtte bruke kanskje opptil to år på å lære arabisk flytende. Da ville halvparten av tiden være ”kastet bort”.

    Jeg tror at man godt kan jobbe som misjonær uten å bli flytende på det lokale språket. Jeg kjenner misjonærer som ikke mestrer det lokale språket, selv etter flere år i tjeneste. Mange av disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, bruker de tolk. I dag er det relativt lett å fungere greit i urbane strøk, uten å kunne det lokale språket, siden så mange kan engelsk. Flere steder vil man òg oppleve at det er lett å komme i kontakt med lokal ungdommer som ønsker å praktisere sin skoleengelsk.

    På tross av dette anbefalte jeg misjonærkandidaten å bruke to av fire år på å lære seg arabisk godt. Hvorfor? For det første må vi forstå at Gud sendte Jesus til jorda for å tjene. Jesus var på mange måter som en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et ”vanlig” yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk). Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

    Språk og kultur henger nøye sammen. Uten å lære seg det lokale språket, er det umulig å virkelig forstå verdensbildet til folket man tjener. Uten å lære språket godt, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som istandsetter en til god kommunikasjon. Ved å ikke beherske det lokale språket blir dagliglivet som misjonær fort krevende. Det å handle poteter på det lokale markedet kan bli en byrde, fordi det er tungt å ikke kunne kommunisere skikkelig med den man handler med. Man blir misforstått og misforstår.

    Hva tenker nordmenn om innvandrere som over flere år har bodd i Norge uten å ha lært norsk? Flere nordmenn vil nok dessverre tenke at slike innvandrere mangler respekt for Norge og norsk kultur, og stemple dem som late og udyktige. La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik person?

    Jeg tror å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene. En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt disse to ukene på å lære språk.

    Category Misjon, Teologi, Utviklingsarbeid | Tags: , , , , | 2 Comments

Older Entries