Hellig uro

 

I 1956 skrev kinamisjonæren Asbjørn Aavik boken Hellig Uro. Den gikk i flere opplag og solgte tusenvis av eksemplarer. Denne boken skulle bli toneangivende for kallsforståelsen i det lavkirkelige Norge i årene som skulle komme.

I boken sin formidler Aavik en kallsforståelse som gir et bærekraftig misjonsengasjement – et misjonsengasjement som tåler både motstand, lidelse og ubesvarte spørsmål.

«Er det plass for noen uro i en kristensliv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold? (…) Det er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden – en guddommelig uro – en uro som springer fram av selve gudslivet – fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet – eller i alle fall en del av et – en uro Herren selv skaper i en kristens liv – en uro han selv nærer og holder vedlike», skriver Aavik i boken sin.

Aavik formidler at livet med Gud og uro hører sammen. Han kaller det for «frukten av vennskapet», og sier videre at «hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro».

Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, og tåle både smerte og lidelse, er det nødvendig at det har sin rot i Guds hjerte. Jeg er redd for at vi som kristenfolk i dag, i for stor grad preges av et evangelium som setter mennesket i sentrum, hvor Gud forminskes til et middel, der målet er at vi skal være lykkelig. Eller velsignet, for å gi det en kristelig benevnelse. Men Gud skal ikke og kan ikke forminskes til et middel. Han er sentrum. Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, behøves dypere rot.

En menneskesentrert teologi – eller missiologi – bærer ikke rom for lidelse og ubesvarte spørsmål. En slik teologi plasserer Gud i en boks, hvor han skal forstås, forklares og menneskeliggjøres. Et slikt gudsbilde plasserer mennesket og dets egne behov i sentrum av livets mysterium. Dersom Guds rolle først og fremst er å «velsigne meg» og gjøre meg lykkelig, forminsker vi Gud til det ugjenkjennelige.

Når Aavik beskriver den hellige uroen, tegner han et bilde faren i lignelsen om den bortkomne sønn, som står ved porten, kveld etter kveld, og speider etter sønnen som valgte å ta halve arven sin og forlate farshuset (Luk 15). Det er uroen som faren til den bortkomne sønnen kjente på, som gir motivasjon til vårt misjonsengasjement. «Det guddommelige vennskapets smerte – lidelsen i hans samfunn», kaller Aavik det.

Aaviks teologi er gudssentrert. Slik forstår vi oss som deltagere og medarbeidere i Guds misjon. På denne måten finner vi vår plass i Guds misjon. Gud er skaper. Han er frelser. Og han er dommer. Når vi får del i Guds smerte, da kan vi selv bli bærere av samme smerte, dog i begrenset grad. Men det er nettopp denne åpenbaringen av Guds hjerte for folkeslag, som gir motivasjon for å kunne leve inkarnerte liv – å være sendt slik Gud sendte Sønnene til verden – at vi finner den dypeste motivasjon for å formidle Guds nåde til mennesker som aldri har hørt.

Aavik sier at kristne som lever i periferien i hans rike, kan slippe denne smerten. Eller «hellig uro», som han kaller det. «Den finnes bare der inne i sentrum – inne ved korset – jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig hellig uro for den verden», sier Aavik. «Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte – verdensuroen»

Dersom misjonsarbeidet ikke har sin grunn i Guds hjerte, blir det lett et humanistisk evangelium som setter mennesket i sentrum. Et evangelium som først og fremst handler om hvordan Gud kan møte mine behov og gi meg fred, er ikke hele evangeliet. Ja, det er sant at evangeliet gir fred. Men et helt evangeliet gir oss mer. Det setter oss i gjeld overfor verden (Rom 1,14), den utfyller Kristi lidelser (Kol 1,24), den bærer Kristi hjerte (Fil 2.6-11) og den er Jesu byrde (Matt 11,29)

Det er åpenbaringen av Guds uro – Guds hjerte for verden – som gir bærekraft til misjonskallet. Og dette misjonskallet tåler livets realiteter og dets smerte.

Har alle kristne misjonskall?

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende pengerDu kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no 

 

Når skam overtar for skyld

 

«Om Gud er død, er alt tillatt». Sitatet tilhører den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821 – 1881). Hva skjer når «alt er tillatt»?

For litt siden snakket jeg med en gutt på 19 år. Han hadde vært russ noen måneder tidligere. Nå var han student på DTS. «Det viktigste i livet mitt har vært å ligge med flest mulig jenter», sa han. Han beskrev seg som en lystjeger, en som alltid måtte nedlegge nye bytter. Jo flere, jo bedre. I hans øyne hadde jenter kun vært objekter som skulle brukes til egen nytelse.

Skam som identitet: Nå hadde han bestemt seg for å gi Gud en sjanse. Derfor gikk han på DTS. Allerede første uken på DTS hadde det skjedd mye. Han hadde erfart Guds godhet, bestemt seg for å følge Jesus og tatt et oppgjør med holdningene sine. Men det var én ting som plaget ham. Og det var dette vi nå stod og snakket om; den overveldende skamfølelsen over hva han hadde gjort. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere det. Skammen handlet ikke bare om handlingene. Den gikk dypere. Mest av alt handlet det om hvem han var. Slik definerte skam hans identitet. Selv om han hadde lagt det gamle livet bak seg, opplevde han seg bundet av skammen.

Feil medisin: På videregående hadde han følt innerst inne at livsstilen ikke var ok. Han visste dypest sett at jentene ikke er objekter. En dag snakket han med en lærer. Hun sa at så lenge sex var frivillig og man respekterte hverandres grenser, var alt egentlig greit. Hennes råd var å ikke legge bånd på seg og istedenfor legge fra seg gammeldagse holdninger, mens han utforsket sin egen seksualitet. I praksis betydde hennes råd å undertrykke skammen og late som om den ikke eksisterte. Skam skulle behandles med mer skamløs adferd og et oppgjør med gammeldagse holdninger. Medisinen som læreren hadde foreskrevet virket ikke. Den førte til bare mer skam.

Dobbelt ille: Min erfaring sier at skam er relativt utbredt blant unge mennesker. Skammen kan ha ulike årsaker, men handler som regel om at man ikke føler seg god nok, ikke strekker til, ikke er pen nok eller flink nok. Andre kommer fra familier med dårligere råd som gjør at de ikke kan reise til Syden eller kjøpe dyre merkeklær. Noen kan skamme seg óg over ting de har gjort mot andre, eller at de ikke gjorde det de burde gjøre. I møte med seksuell skam har storsamfunnet tatt et oppgjør med syndsbegrepet og tror dette skal kurere skammen. Dessverre virket ikke dette for den unge mannen. Beskjeden om at han ikke trengte skamme seg, gjorde at det ble dobbelt ille. Hvorfor? Han skammet seg for å skamme seg. Selv om ikke så mange tenåringer i Norge har samme erfaringer som gutten jeg pratet med, er likevel ikke skamfølelsen hans unik.

Just do it! Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at det finnes mer skam blant ungdom i dag enn for et par tiår siden. Men jeg overraskes likevel av hvor mange unge som preges av skam, og da særlig seksuelt relatert skam. Og det er denne typen skam jeg skriver om her. Vi lever i et samfunn som feirer grenseløs sex og som mener det klassiske, kristne synet på seksualitet er nærmest skadelig. Hvorfor føler likevel så mange unge skam, selv om det finnes få grenser for når, hvor, med hvem eller hvor mange som unge mennesker kan ha sex med? Har det noe å gjøre med at vi lever i et samfunn hvor Gud i større grad er blitt borte, og «alt» er lov?

Skam som virkning: Klassisk, kristen forkynnelse har brukt en juridisk metafor for å beskrive vår gudsrelasjon; den forteller oss at vi er skyldige fordi vi har forbrutt oss mot Guds bud. Guds løsning på «problemet» er at Jesus tok vår straff på seg da han døde på korset. Hans død var stedfortredende. Alt dette er sant. Men fordi bevisstheten rundt det som tradisjonelt er synd i dag er borte, fører ikke synd til skyld. Hva skjer med et menneske når synd ikke fører til skyld? Kan likevel synden ha en virkning? Er det slik at skammen noen unge bærer på, viser oss en av «syndens konsekvenser»? Fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26), fordi han har skrevet loven på våre hjerter (Rom 2,14-15) og lagt evigheten ned i oss (Fork 3,11), kan vi da tenke at synden har en implisitt virkning, selv om vi ikke tror på Gud eller tenker at det klassiske, kristne synet på sex er utdatert? Er det dette som viste seg i skammen som denne unge mannen kjente? Han skammet seg nemlig over hvem han var, noe som igjen var begrunnet i det han gjorde, selv om «ingen» hadde sagt at måten han levde på ikke var greit.

Irrelevant budskap: Når det i mindre grad enn tidligere finnes objektive kriterier for rett og galt, eller at storsamfunnets forståelse av rett og galt ikke stemmer med Bibelens forkynnelse, representerer dette en utfordring for oss som formidler evangeliet til unge mennesker. For når det ikke finnes lov, finnes det nemlig heller ikke lovbrudd. Fordi «alt» er lov, og synd dermed ikke fører til skyld, opplever ikke unge mennesker flest et behov for evangeliet. Dermed blir budskapet om «synd og nåde» – om «lov og evangelium» – totalt irrelevant. Vårt budskap om Guds tilgivelse av skyld, løser ikke menneskers følte behov. For hvorfor trenger noen tilgivelse når man ikke har gjort noe galt?

Gud laget klær: Når det ikke finnes erkjennelse av skyld, hvordan skal vi da formidle Guds nåde, samtidig som vi holder fast ved Guds ord? Hvordan kan vi formidle et budskap som berører skam? Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i noen av de andre bildene, som Det nye testamentet bruker for å beskrive vår relasjon til Gud. En av disse metaforene er «familie» og bildet av Gud som faren som venter på sin fortapte sønn. Han tok ansvar for sønnens skam, nektet ham å være tjenestegutt og feiret at han kom hjem. Han skulle være sønn! Dette handler dypest sett om en gjenopprettelse av sønnens identitet. En annen metafor handler om at vi er Jesu brud. Også dette er et bilde som dypest sett handler om identitet. Et tredje bilde er at vi er arvinger av Guds rike. Hva gjorde Gud da Adam og Eva hadde spist av frukten? Jo, han laget klær menneskene. Slik dekket Gud over deres nakenhet og tok ansvar for deres skam. Hva om vi kan inkludere dette når vi formidler evangeliet? Som Guds barn gir han oss en ny identitet. Jesu død tar ikke bare vår skyld. Jesu blod dekker også over vår skam. Vi er ikke lengre bare «tilgitte syndere», men vi er Guds barn – arvinger av Guds rike – og del av hans familie.

Gud har tre favoritter

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

Verdens viktigste arbeid

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.

 

Mer verd enn hele verden

I dag møtte jeg en helt på flyplassen. Og jeg lærte noe viktig.

I dag møtte jeg en helt på Oslo lufthavn. Hun var på vei til Grønland. Det ble en kort prat. Men i løpet av de korte minuttene lærte jeg noe viktig.

Hanne har jobbet i Ungdom i Oppdrag lengre enn meg. Jeg husker henne fra da jeg var 21 og helt fersk i UIO. I dag er hun på vei til Grønland, til østkysten av Grønland, for å være helt presis. I mange år har hun brukt mange penger av egen lomme for å reise til denne delen av verden, hvor det kun bor 3500 mennesker. Menneskene der snakker en dialekt som er ganske annerledes enn de som bor på vestkysten, der flesteparten av menneskene på Grønland bor. Mange ganger har jeg sett og hørt Hanne dele hjertet sitt for menneskene i denne delen av verden. Ofte med tårer han hun snakket om både sin kjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene der.

“Disse menneskene er verdt alle kronene jeg har brukt”, sa hun.

Det er helt sant. Et enkelt menneske er mer verd enn hele verden.

Gud har en annen økonomi enn oss. Det lærte jeg i dag.

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Gud har ikke kontroll

«Slapp av, Gud har kontroll!» Dette refrenget hører jeg til stadighet. Vi lever nemlig i urolige tider. Og i slike tider kan utsagn som dette få oss til å slappe av.

Dessverre er jeg redd for at utsagnet ikke medfører riktighet. Jo, selvsagt, Gud har all makt og han er allmektig. Derfor kan han gjøre hva han vil – når han vil. Men utsagnet er likevel ikke rett.

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», sier Paulus i Romerne 8,28. Dette verset sier ikke at alt som skjer er Guds vilje. Det sier ikke at Gud har kontroll. Det sier bare at Gud kan gjøre noe godt ut av det onde som skjer. Dessverre kan dette verset føre til en slags skjebnetro på Gud som ikke samsvarer med Bibelens gudsbilde

Det er nemlig ikke slik at Gud har en finger med i alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud har en plan med alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud kontrollerer alt som skjer.

Gudsbildet som tegnes i Bibelen forteller oss at Gud ikke styrer og kontrollerer oss som marionetter. En slik tanke kan få oss til å handle ansvarsløst og i neste omgang frarøve oss mennesker for skyld og ansvar for våre feilgrep. I tillegg devaluerer en slik tanke menneskets frie vilje, hvor vi tilegner Gud en slags vetomulighet over våre liv. I neste omgang kan det få oss til å møte lidelse med passivitet og i siste instans gi Gud ansvaret for menneskeskapt lidelse, krig og sykdom.

I Bibelen ser vi at Gud har gitt mennesket både fri vilje og ansvar for egne handlinger. Selv om Gud er allmektig, vil han ikke bruke sin makt over menneskene. Og det er ikke bare mennesket som er skapt med fri vilje. Han har gitt hele skaperverket frihet. Det er nemlig dette som er kjærlighet. Det kan finnes nemlig ikke tvang i kjærlighet. Forutsetningen for kjærlighet er frihet. Og med denne friheten kommer også ansvaret for å gjøre – eller ikke gjøre – det Gud vil.

Det er ikke en kristen tanke å be Gud intervenere og samtidig forbli i bønnerommet og vente på at Gud skal gjøre noe ekstraordinært. Vi skal vi be og deretter bevege oss ut av bønnerommet og handle på våre egne bønner. Å tro på Gud er ikke som å tro på magi. Gud arbeider nemlig gjennom våre hender og ord – ikke gjennom våre åndelige øvelser hvor vi må manipulere ham til å gjøre det vi vil.

Gud lover ikke i sitt ord å beskytte oss fra ondskap, lidelse eller sykdom. Men han lover å være med oss gjennom det onde som skjer og som vil skje. Som løsning på lidelsen valgte Gud selv å bli menneske – inkarnasjonen – selve mysteriet i vår tro. Dette er radikal kjærlighet. På samme måte som Gud Far sendte seg selv som Gud Sønn til jord, sender han oss. Dette sier han selv i Johannes 20:21: «Slik som Faderen sendte meg, sender jeg dere».

Sannheten er at Gud ikke har kontroll over oss. Han har skapt oss med fri vilje. Og han har kalt oss til å være hans ambassadører – redskap som skal skape fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud.

Om “brente barn”: Oppskriften på en usunn organisasjon

I kjølvannet av det offentlige ordskiftet om «brente barn», har jeg ofte snakket med mennesker i ulike kristne sammenhenger om maktmisbruk. Slike samtaler medfører læring og bevisstgjøring. Det er viktig samtalen fortsetter.

Jeg mener vi bør skjelne mellom to ulike rammer for maktmisbruk. Én ting er når det skjer som følge av enkeltlederes feil. Dette skal ikke skje, men det skjer dessverre likevel. Noe annet er det derimot når en organisasjonskultur eller teologi legger til rette for maktmisbruk. I den videre samtalen må vi evne å skille mellom dette.

Å hevde at teologi og organisasjonskultur ikke kan legge til rette for maktmisbruk, er som å stikke hodet i sanden. Hvordan dette ser ut i lavkirkelige- og høykirkelige kretser har prinsipielle likhetstrekk med når det oppstår i karismatiske sammenhenger; ledere bruker teologi, struktur og posisjon for å utøve makt på usunne måter. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller hvor enkeltledere misbruker sin posisjon. Vi snakker om en organisasjonskultur som legger til rette for det.

Hvilke ingredienser må til for at en organisasjonskultur kan skape grobunn for maktmisbruk? Svaret er alltid sammensatt, men her er fire faktorer:

  1. Alle organisasjoner fortjener dyktige ledere. Men når vi blander dyktighet med utrygghet, hvor lederen ikke tolerer at andre er flinkere enn ham, kan det være fare på ferde. Hos en utrygg leder vil for eksempel uenighet og kritikk være en trussel. En trygg leder vil ikke legge lokk på uenighet. I en sunn organisasjon vil en viss grad av uenighet og konstruktiv kritikk medføre friksjon som skaper positiv energi, og denne energien fører til bevegelse.
  2. Lojale medarbeidere er alltid et privilegium for både leder og organisasjon. Men lojalitet må aldri gå på bekostning av sannhet. Det er fare på ferde når lojalitet trumfer sannhet. Dette kan gi seg utslag i at medarbeidere ikke ønsker å varsle om løgn, uredelighet eller maktmisbruk fordi lojaliteten til lederen eller organisasjonens rykte blir viktigere. I en slik kultur kan medarbeidere se mellom fingrene for lederens opplagte karakterbrister, fordi selve «saken» er viktigst.
  3. Vi bruker gjerne teologi for å begrunne våre praksiser. Men når teologien er på ville veier kan det bære galt av sted, for eksempel når man gjør enkelthendelser fra Det gamle testamentet normgivende for oss i dag. I noen karismatiske kretser brukes for eksempel den unge David som forbilde, da han hadde mulighet til å ta livet av Kong Saul. «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han», svarte David sine medsammensvorne som ønsket han skulle gjøre ende på tyrannens liv. Davids uvilje mot å drepe kongen kan omgjøres til et prinsipp, som sier at lederen ikke skal kritiseres eller utfordres, selv om han tar feil. Og dermed har man etablert en teologi som beskytter lederen. I andre kretser kan en ordningsteologi skape samme dynamikk, hvor en prest får en opphøyd posisjon fordi han eller hun er i en vigslet stilling.
  4. Det er lett å la seg begeistre av «seiersrapporter». Men hvordan forholder vi oss til historier der det ikke gikk så bra? Om den kaotiske misjonsturen, da Gud ikke helbredet eller historien om misjonæren som kom hjem på grunn av konflikt? Vi trenger ærlighetskultur. En organisasjonskultur som ikke gir rom til å fortelle også de vanskelige historiene, kan fort skape et skeivt bilde av livet og ikke gi rom for menneskelig svakhet. En sunn kultur tar vare på hele mennesket, gir rom for tvil og forteller også de vanskelige historiene – ikke bare seiershistoriene.

Når man blander disse fire ingrediensene; utrygge ledere, misforstått lojalitet, teologi som beskytter ledere, samt liten grad av ærlighetskultur, da har vi oppskriften på en usunn organisasjon som kan legge til rette for maktmisbruk.

Så til slutt: For oss som forkynner misjonsbefalingens imperativ, er det viktig at den offentlige samtaler om “brente barn” ikke får oss til å miste frimodigheten. Jeg vil at Ungdom i Oppdrag skal være en organisasjon som kaller mennesker til tjeneste og forsakelse. Slik kan evangeliet prege mennesker, samfunnssfærer, etniske grupper og geografiske områder. Min utfordring er å gjøre dette på en måte som ivaretar hele mennesket og ikke krenke enkeltpersoners frihet eller integritet. Og det er jeg overbevist om er mulig.

Svar fra Den katolske Kardinalen i Østerrike

Les hva den katolske kardinalen Østerrike, Christoph Schönborn, sier om Europas arv og fremtid, og hvordan en kristen respons på terrortrusselen fra militante islamister kan møtes.

Disse refleksjonene, fra en artikkel i Wall Street Journal, skrevet at Sohram Ahmari, er verdt å lese.

 

A Christian Answer to the Age of Terror

Pope Benedict’s ‘spiritual son’ on the future of a Europe unmoored from its religious roots.

By SOHRAB AHMARI

Tourists throng the plaza in front of St. Stephen’s Cathedral, at the heart of the Austrian capital. They chat in reverent tones while struggling to fit the cruciform behemoth into the backgrounds of their selfies. Mandarin, Persian and Turkish catch my ear as I make my way through the crowd. The scene makes me wonder: What does a 12th-century Gothic cathedral dedicated to the first Christian martyr mean to a visitor from, say, Shanghai?

For Vienna’s archbishop the answer is clear. The tourists, Cardinal Christoph Schönborn thinks, appreciate what St. Stephen’s represents better than many Europeans do, namely “that this Continent has Christian roots.” When his staff meets at the archdiocesan complex next door to the cathedral, they use a room that overlooks the teeming plaza. The sight is a good reminder of the universal call of the Catholic Church—and of the real people who are its intended recipients.

Anxiety roils that human welter these days. In Europe the Islamist threat, the problem of Muslim integration and the return of blood-and-soil nationalism top the litany of Western gloom. Cardinal Schönborn had been embroiled in these worldly controversies when we sat down for an interview recently.

“Will there be a third Islamic attempt to conquer Europe?” he had asked in a Sept. 11 homily at St. Stephen’s that made headlines across the Continent. “Many Muslims think this and wish this and say that Europe is at its end.”

The left was quick to charge him with thought crimes, while those of a more populist bent claimed the cardinal as an anti-immigration warrior after their own hearts. It didn’t escape notice that he had delivered the homily at a Mass for the Feast of the Holy Name of Mary, marking the 333rd anniversary of the Habsburg triumph over the Ottomans at the Battle of Vienna.

His message was lost amid the rancor. It wasn’t mainly aimed at Muslims. “I can fully understand Muslim believers—authentic believers, whom I profoundly respect in their belief—who see evident signs of decadence in Europe,” he tells me. “They think that Islam will be a good thing for Europe, to bring Europe on a better path of morality, of faith in God. So for me, the threat is not the believing Muslims.”

The physical insecurity and social incohesion created by ill-assimilated Muslim communities are there, to be sure. But these things are byproducts of the West’s own existential confusion. “The real challenge is: What does it mean for the Christian roots of Europe?” asks the cardinal. Christianity, he says, is a “missionary religion by its founder. Jesus said, Go and make all nations my disciples, teach them what I taught you, baptize them. And a similar thing is true for Islam.”

Only many in the West have relinquished their own inheritance, let alone any desire to share it. Meanwhile, Muslims remain devout and are growing more so. The clash between a secularized, doubt-ridden West and a missionary Islam is Europe’s cultural crisis in a nutshell. “For Muslims in Europe,” Cardinal Schönborn says, the question is whether they can learn to “respect the other’s conscience,” as Christendom did across painful centuries.

As for Christians: “Do we believe that the Gospel teaching of Jesus is really what helps people lead a good life, for a good society, for paths to eternal life, which is finally the final question and the purpose of life?” Early Christianity, he points out, didn’t expand through arms or proselytism “but through attraction—it was attractive to become a Christian.” A West imbued with similar metaphysical confidence today needn’t “fear other people and other religions.”

When the West honors its Judeo-Christian origins it will also recover the truth about itself. “The whole set of human rights,” says the cardinal, “has profound Christian roots.” Man’s inherent dignity doesn’t derive from this or that European Union document but from a vision of the human form as created in the image of the Almighty. The task for Christianity, and the Roman Catholic Church especially, is to bring these “runaway children” home.

A spiritually unmoored West is vulnerable to its own demons, chief among them exclusionary nationalism and various ideologies that treat human beings as means to an end. Threats to the dignity of life on the Continent, such as the relentless expansion of euthanasia, and the resurgence of the “idolatry of the nation”—nationalism pushed to extremes—suggest that “the demons of Europe are still around,” the cardinal says.

He points to a copy of the 2010 book “Bloodlands” sitting on his coffee table. Yale historian Timothy Snyder meticulously recounts the horrors visited upon Eastern Europe under Hitler and Stalin. “That’s only 75 years ago,” says Cardinal Schönborn, “not so long ago.”

Christoph Schönborn was born in that age of blood, in 1945, to a Bohemian princely house in what is now the Czech Republic. At war’s end the Czechoslovak government began persecuting German speakers in its territory, forcing him and his mother to escape across the border to Austria when the future cardinal was still an infant.

His parents, a count and a baroness, weren’t particularly religious. But he came to Catholicism thanks to “a real faith experience”—a mystical boyhood encounter with Jesus—“and the help of good priests.” He joined the Dominicans at age 18. “I went through all the revolutionary questions of the 1968 generation,” he recalls. “Then I discovered my theological homelands.”

He read the early Christian masters voraciously and studied under a German theologian named Joseph Ratzinger, the future Pope Benedict XVI. He went on to serve as principal drafter of the 1992 Catechism of the Catholic Church, the first comprehensive summary of the faith in four centuries, before being named archbishop of Vienna in 1995 and a prince of the church three years later.

Vatican observers have described Cardinal Schönborn as Pope Benedict XVI’s spiritual son. Yet since Benedict resigned the papacy in 2013, Cardinal Schönborn has emerged as one of Pope Francis’ defenders against traditionalists who argue that the Argentine Jesuit lacks the moral and theological clarity of his recent predecessors.

“Some people inside the church or outside the church are longing for very clear answers,” says Cardinal Schönborn. “But Pope Francis is the right man for the right time.”

Pope Francis’ papacy reflects a world of mind-boggling complexity and diversity. “Pope John Paul II had this tremendous capacity—the clearness of his ‘No!’ to certain things,” says the cardinal. “He had learned under the Nazi terror in his own country, and Communist dictatorship, exactly when a clear ‘No!’ had to be said.”

Pope Francis, by contrast, “is the first Pope from outside of Europe. He represents in his history the Latin American continent, where more than one-third of the world’s Catholics live, and the challenges there are very different.” And yet the cardinal finds more continuity in Pope Francis’ teaching than the pontiff’s critics might concede.

Differences in tone and accent notwithstanding, Cardinal Schönborn sees the current pope’s communitarian economic instincts as a continuation of longstanding church social teaching. Pope John Paul II, he says, had his own misgivings about unfettered markets.

The Pole opposed Communism because he saw it “as a perversion of the elementary laws of economics and of human conviviality.” Even so, John Paul II worried about the excesses of “radical liberalism and radical capitalism” without “social boundaries.” It’s up to the secular world to decide where to draw the boundaries—and who should draw them.

Pope Francis also emphasizes “a church for the poor”—in the material and Gospel sense. Hence why he makes a point of visiting ex-prostitutes, prisoners and migrants. The pope’s gestures “are very spontaneous but very conscious,” says the cardinal. He has yet to appoint a cardinal from Venice, but he has elevated them from Bangladesh, Burma, Papua New Guinea and Haiti. “This is a language that is not politically correct, by church standards, but politically clear.” Francis is reminding the Vatican that only a quarter of the world’s Catholics now live in Europe.

Is there a risk that the pope’s shifts could upturn doctrinal pillars, such as church teaching on divorce? Some pastors have interpreted Francis’ apostolic exhortation Amoris laetitia (“The Joy of Love”), published this spring, to authorize case-by-case exceptions to the rule against divorced-and-remarried Catholics’ taking Communion. The document is vague, and the pope has so far declined to offer a black-letter ruling.

“This a very Catholic balance,” says Cardinal Schönborn. “It’s often said that Catholics don’t say ‘either/or’ but ‘one thing as well as the other.’ ” As the cardinal interprets it, Amoris laetitia says, “Let’s take families as they are. God is at work not with ideas but with real people.”

Even as they are called to uphold absolute moral standards, Christians must recognize that “from the very beginning the drama of humanity is that we are lapsed, that we are broken, that we are wounded by ourselves and by others.” Still, it’s hard to blame Catholics who fear the erosion of the church’s capacity to say “No” to the ways of the world, notwithstanding such clarifications. A few words of orthodox reassurance from the pontiff would help.

Cardinal Schönborn says of the pope, “Believe me, he’s Catholic, genuinely Catholic.” Pope Francis hasn’t conceded an inch on the church’s pro-life stance, and in October he assailed postmodernist gender theories that pretend that human sexuality is a social construct and therefore infinitely malleable to personal and political whimsy. Such theories, Pope Francis said, are part of a “global war” aimed at destroying marriage and the traditional family.

“I can only say to those Catholics worried that the pope will stray from sound doctrine: Don’t be afraid,” says the cardinal. “He will never teach something that is not sound doctrine. But he wants us to see whether we have the mind of Christ”—that is, to have the courage to encounter brokenness, our own and others’, to meet people as they are.

“My own experience is that whenever you overcome your own laziness and engage other people, you are encountering Jesus,” the cardinal says. “It’s a doorway to Jesus.” Behind the door is an invitation to friendship. Cardinal Schönborn’s motto is Jesus’ saying, recounted in St. John’s Gospel, V os autem dixi amicos—I have called you friends.

“And that’s a reality,” he says. “I’m certainly not His best friend, because I’m lousy and negligent and not always faithful to this marvelous friendship. But I know that He is faithful.”

Mr. Ahmari is a Journal editorial writer based in London.