Verdens viktigste arbeid

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.

 

Mer verd enn hele verden

I dag møtte jeg en helt på flyplassen. Og jeg lærte noe viktig.

I dag møtte jeg en helt på Oslo lufthavn. Hun var på vei til Grønland. Det ble en kort prat. Men i løpet av de korte minuttene lærte jeg noe viktig.

Hanne har jobbet i Ungdom i Oppdrag lengre enn meg. Jeg husker henne fra da jeg var 21 og helt fersk i UIO. I dag er hun på vei til Grønland, til østkysten av Grønland, for å være helt presis. I mange år har hun brukt mange penger av egen lomme for å reise til denne delen av verden, hvor det kun bor 3500 mennesker. Menneskene der snakker en dialekt som er ganske annerledes enn de som bor på vestkysten, der flesteparten av menneskene på Grønland bor. Mange ganger har jeg sett og hørt Hanne dele hjertet sitt for menneskene i denne delen av verden. Ofte med tårer han hun snakket om både sin kjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene der.

“Disse menneskene er verdt alle kronene jeg har brukt”, sa hun.

Det er helt sant. Et enkelt menneske er mer verd enn hele verden.

Gud har en annen økonomi enn oss. Det lærte jeg i dag.

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Gud har ikke kontroll

«Slapp av, Gud har kontroll!» Dette refrenget hører jeg til stadighet. Vi lever nemlig i urolige tider. Og i slike tider kan utsagn som dette få oss til å slappe av.

Dessverre er jeg redd for at utsagnet ikke medfører riktighet. Jo, selvsagt, Gud har all makt og han er allmektig. Derfor kan han gjøre hva han vil – når han vil. Men utsagnet er likevel ikke rett.

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», sier Paulus i Romerne 8,28. Dette verset sier ikke at alt som skjer er Guds vilje. Det sier ikke at Gud har kontroll. Det sier bare at Gud kan gjøre noe godt ut av det onde som skjer. Dessverre kan dette verset føre til en slags skjebnetro på Gud som ikke samsvarer med Bibelens gudsbilde

Det er nemlig ikke slik at Gud har en finger med i alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud har en plan med alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud kontrollerer alt som skjer.

Gudsbildet som tegnes i Bibelen forteller oss at Gud ikke styrer og kontrollerer oss som marionetter. En slik tanke kan få oss til å handle ansvarsløst og i neste omgang frarøve oss mennesker for skyld og ansvar for våre feilgrep. I tillegg devaluerer en slik tanke menneskets frie vilje, hvor vi tilegner Gud en slags vetomulighet over våre liv. I neste omgang kan det få oss til å møte lidelse med passivitet og i siste instans gi Gud ansvaret for menneskeskapt lidelse, krig og sykdom.

I Bibelen ser vi at Gud har gitt mennesket både fri vilje og ansvar for egne handlinger. Selv om Gud er allmektig, vil han ikke bruke sin makt over menneskene. Og det er ikke bare mennesket som er skapt med fri vilje. Han har gitt hele skaperverket frihet. Det er nemlig dette som er kjærlighet. Det kan finnes nemlig ikke tvang i kjærlighet. Forutsetningen for kjærlighet er frihet. Og med denne friheten kommer også ansvaret for å gjøre – eller ikke gjøre – det Gud vil.

Det er ikke en kristen tanke å be Gud intervenere og samtidig forbli i bønnerommet og vente på at Gud skal gjøre noe ekstraordinært. Vi skal vi be og deretter bevege oss ut av bønnerommet og handle på våre egne bønner. Å tro på Gud er ikke som å tro på magi. Gud arbeider nemlig gjennom våre hender og ord – ikke gjennom våre åndelige øvelser hvor vi må manipulere ham til å gjøre det vi vil.

Gud lover ikke i sitt ord å beskytte oss fra ondskap, lidelse eller sykdom. Men han lover å være med oss gjennom det onde som skjer og som vil skje. Som løsning på lidelsen valgte Gud selv å bli menneske – inkarnasjonen – selve mysteriet i vår tro. Dette er radikal kjærlighet. På samme måte som Gud Far sendte seg selv som Gud Sønn til jord, sender han oss. Dette sier han selv i Johannes 20:21: «Slik som Faderen sendte meg, sender jeg dere».

Sannheten er at Gud ikke har kontroll over oss. Han har skapt oss med fri vilje. Og han har kalt oss til å være hans ambassadører – redskap som skal skape fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud.

Om “brente barn”: Oppskriften på en usunn organisasjon

I kjølvannet av det offentlige ordskiftet om «brente barn», har jeg ofte snakket med mennesker i ulike kristne sammenhenger om maktmisbruk. Slike samtaler medfører læring og bevisstgjøring. Det er viktig samtalen fortsetter.

Jeg mener vi bør skjelne mellom to ulike rammer for maktmisbruk. Én ting er når det skjer som følge av enkeltlederes feil. Dette skal ikke skje, men det skjer dessverre likevel. Noe annet er det derimot når en organisasjonskultur eller teologi legger til rette for maktmisbruk. I den videre samtalen må vi evne å skille mellom dette.

Å hevde at teologi og organisasjonskultur ikke kan legge til rette for maktmisbruk, er som å stikke hodet i sanden. Hvordan dette ser ut i lavkirkelige- og høykirkelige kretser har prinsipielle likhetstrekk med når det oppstår i karismatiske sammenhenger; ledere bruker teologi, struktur og posisjon for å utøve makt på usunne måter. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller hvor enkeltledere misbruker sin posisjon. Vi snakker om en organisasjonskultur som legger til rette for det.

Hvilke ingredienser må til for at en organisasjonskultur kan skape grobunn for maktmisbruk? Svaret er alltid sammensatt, men her er fire faktorer:

  1. Alle organisasjoner fortjener dyktige ledere. Men når vi blander dyktighet med utrygghet, hvor lederen ikke tolerer at andre er flinkere enn ham, kan det være fare på ferde. Hos en utrygg leder vil for eksempel uenighet og kritikk være en trussel. En trygg leder vil ikke legge lokk på uenighet. I en sunn organisasjon vil en viss grad av uenighet og konstruktiv kritikk medføre friksjon som skaper positiv energi, og denne energien fører til bevegelse.
  2. Lojale medarbeidere er alltid et privilegium for både leder og organisasjon. Men lojalitet må aldri gå på bekostning av sannhet. Det er fare på ferde når lojalitet trumfer sannhet. Dette kan gi seg utslag i at medarbeidere ikke ønsker å varsle om løgn, uredelighet eller maktmisbruk fordi lojaliteten til lederen eller organisasjonens rykte blir viktigere. I en slik kultur kan medarbeidere se mellom fingrene for lederens opplagte karakterbrister, fordi selve «saken» er viktigst.
  3. Vi bruker gjerne teologi for å begrunne våre praksiser. Men når teologien er på ville veier kan det bære galt av sted, for eksempel når man gjør enkelthendelser fra Det gamle testamentet normgivende for oss i dag. I noen karismatiske kretser brukes for eksempel den unge David som forbilde, da han hadde mulighet til å ta livet av Kong Saul. «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han», svarte David sine medsammensvorne som ønsket han skulle gjøre ende på tyrannens liv. Davids uvilje mot å drepe kongen kan omgjøres til et prinsipp, som sier at lederen ikke skal kritiseres eller utfordres, selv om han tar feil. Og dermed har man etablert en teologi som beskytter lederen. I andre kretser kan en ordningsteologi skape samme dynamikk, hvor en prest får en opphøyd posisjon fordi han eller hun er i en vigslet stilling.
  4. Det er lett å la seg begeistre av «seiersrapporter». Men hvordan forholder vi oss til historier der det ikke gikk så bra? Om den kaotiske misjonsturen, da Gud ikke helbredet eller historien om misjonæren som kom hjem på grunn av konflikt? Vi trenger ærlighetskultur. En organisasjonskultur som ikke gir rom til å fortelle også de vanskelige historiene, kan fort skape et skeivt bilde av livet og ikke gi rom for menneskelig svakhet. En sunn kultur tar vare på hele mennesket, gir rom for tvil og forteller også de vanskelige historiene – ikke bare seiershistoriene.

Når man blander disse fire ingrediensene; utrygge ledere, misforstått lojalitet, teologi som beskytter ledere, samt liten grad av ærlighetskultur, da har vi oppskriften på en usunn organisasjon som kan legge til rette for maktmisbruk.

Så til slutt: For oss som forkynner misjonsbefalingens imperativ, er det viktig at den offentlige samtaler om “brente barn” ikke får oss til å miste frimodigheten. Jeg vil at Ungdom i Oppdrag skal være en organisasjon som kaller mennesker til tjeneste og forsakelse. Slik kan evangeliet prege mennesker, samfunnssfærer, etniske grupper og geografiske områder. Min utfordring er å gjøre dette på en måte som ivaretar hele mennesket og ikke krenke enkeltpersoners frihet eller integritet. Og det er jeg overbevist om er mulig.

Svar fra Den katolske Kardinalen i Østerrike

Les hva den katolske kardinalen Østerrike, Christoph Schönborn, sier om Europas arv og fremtid, og hvordan en kristen respons på terrortrusselen fra militante islamister kan møtes.

Disse refleksjonene, fra en artikkel i Wall Street Journal, skrevet at Sohram Ahmari, er verdt å lese.

 

A Christian Answer to the Age of Terror

Pope Benedict’s ‘spiritual son’ on the future of a Europe unmoored from its religious roots.

By SOHRAB AHMARI

Tourists throng the plaza in front of St. Stephen’s Cathedral, at the heart of the Austrian capital. They chat in reverent tones while struggling to fit the cruciform behemoth into the backgrounds of their selfies. Mandarin, Persian and Turkish catch my ear as I make my way through the crowd. The scene makes me wonder: What does a 12th-century Gothic cathedral dedicated to the first Christian martyr mean to a visitor from, say, Shanghai?

For Vienna’s archbishop the answer is clear. The tourists, Cardinal Christoph Schönborn thinks, appreciate what St. Stephen’s represents better than many Europeans do, namely “that this Continent has Christian roots.” When his staff meets at the archdiocesan complex next door to the cathedral, they use a room that overlooks the teeming plaza. The sight is a good reminder of the universal call of the Catholic Church—and of the real people who are its intended recipients.

Anxiety roils that human welter these days. In Europe the Islamist threat, the problem of Muslim integration and the return of blood-and-soil nationalism top the litany of Western gloom. Cardinal Schönborn had been embroiled in these worldly controversies when we sat down for an interview recently.

“Will there be a third Islamic attempt to conquer Europe?” he had asked in a Sept. 11 homily at St. Stephen’s that made headlines across the Continent. “Many Muslims think this and wish this and say that Europe is at its end.”

The left was quick to charge him with thought crimes, while those of a more populist bent claimed the cardinal as an anti-immigration warrior after their own hearts. It didn’t escape notice that he had delivered the homily at a Mass for the Feast of the Holy Name of Mary, marking the 333rd anniversary of the Habsburg triumph over the Ottomans at the Battle of Vienna.

His message was lost amid the rancor. It wasn’t mainly aimed at Muslims. “I can fully understand Muslim believers—authentic believers, whom I profoundly respect in their belief—who see evident signs of decadence in Europe,” he tells me. “They think that Islam will be a good thing for Europe, to bring Europe on a better path of morality, of faith in God. So for me, the threat is not the believing Muslims.”

The physical insecurity and social incohesion created by ill-assimilated Muslim communities are there, to be sure. But these things are byproducts of the West’s own existential confusion. “The real challenge is: What does it mean for the Christian roots of Europe?” asks the cardinal. Christianity, he says, is a “missionary religion by its founder. Jesus said, Go and make all nations my disciples, teach them what I taught you, baptize them. And a similar thing is true for Islam.”

Only many in the West have relinquished their own inheritance, let alone any desire to share it. Meanwhile, Muslims remain devout and are growing more so. The clash between a secularized, doubt-ridden West and a missionary Islam is Europe’s cultural crisis in a nutshell. “For Muslims in Europe,” Cardinal Schönborn says, the question is whether they can learn to “respect the other’s conscience,” as Christendom did across painful centuries.

As for Christians: “Do we believe that the Gospel teaching of Jesus is really what helps people lead a good life, for a good society, for paths to eternal life, which is finally the final question and the purpose of life?” Early Christianity, he points out, didn’t expand through arms or proselytism “but through attraction—it was attractive to become a Christian.” A West imbued with similar metaphysical confidence today needn’t “fear other people and other religions.”

When the West honors its Judeo-Christian origins it will also recover the truth about itself. “The whole set of human rights,” says the cardinal, “has profound Christian roots.” Man’s inherent dignity doesn’t derive from this or that European Union document but from a vision of the human form as created in the image of the Almighty. The task for Christianity, and the Roman Catholic Church especially, is to bring these “runaway children” home.

A spiritually unmoored West is vulnerable to its own demons, chief among them exclusionary nationalism and various ideologies that treat human beings as means to an end. Threats to the dignity of life on the Continent, such as the relentless expansion of euthanasia, and the resurgence of the “idolatry of the nation”—nationalism pushed to extremes—suggest that “the demons of Europe are still around,” the cardinal says.

He points to a copy of the 2010 book “Bloodlands” sitting on his coffee table. Yale historian Timothy Snyder meticulously recounts the horrors visited upon Eastern Europe under Hitler and Stalin. “That’s only 75 years ago,” says Cardinal Schönborn, “not so long ago.”

Christoph Schönborn was born in that age of blood, in 1945, to a Bohemian princely house in what is now the Czech Republic. At war’s end the Czechoslovak government began persecuting German speakers in its territory, forcing him and his mother to escape across the border to Austria when the future cardinal was still an infant.

His parents, a count and a baroness, weren’t particularly religious. But he came to Catholicism thanks to “a real faith experience”—a mystical boyhood encounter with Jesus—“and the help of good priests.” He joined the Dominicans at age 18. “I went through all the revolutionary questions of the 1968 generation,” he recalls. “Then I discovered my theological homelands.”

He read the early Christian masters voraciously and studied under a German theologian named Joseph Ratzinger, the future Pope Benedict XVI. He went on to serve as principal drafter of the 1992 Catechism of the Catholic Church, the first comprehensive summary of the faith in four centuries, before being named archbishop of Vienna in 1995 and a prince of the church three years later.

Vatican observers have described Cardinal Schönborn as Pope Benedict XVI’s spiritual son. Yet since Benedict resigned the papacy in 2013, Cardinal Schönborn has emerged as one of Pope Francis’ defenders against traditionalists who argue that the Argentine Jesuit lacks the moral and theological clarity of his recent predecessors.

“Some people inside the church or outside the church are longing for very clear answers,” says Cardinal Schönborn. “But Pope Francis is the right man for the right time.”

Pope Francis’ papacy reflects a world of mind-boggling complexity and diversity. “Pope John Paul II had this tremendous capacity—the clearness of his ‘No!’ to certain things,” says the cardinal. “He had learned under the Nazi terror in his own country, and Communist dictatorship, exactly when a clear ‘No!’ had to be said.”

Pope Francis, by contrast, “is the first Pope from outside of Europe. He represents in his history the Latin American continent, where more than one-third of the world’s Catholics live, and the challenges there are very different.” And yet the cardinal finds more continuity in Pope Francis’ teaching than the pontiff’s critics might concede.

Differences in tone and accent notwithstanding, Cardinal Schönborn sees the current pope’s communitarian economic instincts as a continuation of longstanding church social teaching. Pope John Paul II, he says, had his own misgivings about unfettered markets.

The Pole opposed Communism because he saw it “as a perversion of the elementary laws of economics and of human conviviality.” Even so, John Paul II worried about the excesses of “radical liberalism and radical capitalism” without “social boundaries.” It’s up to the secular world to decide where to draw the boundaries—and who should draw them.

Pope Francis also emphasizes “a church for the poor”—in the material and Gospel sense. Hence why he makes a point of visiting ex-prostitutes, prisoners and migrants. The pope’s gestures “are very spontaneous but very conscious,” says the cardinal. He has yet to appoint a cardinal from Venice, but he has elevated them from Bangladesh, Burma, Papua New Guinea and Haiti. “This is a language that is not politically correct, by church standards, but politically clear.” Francis is reminding the Vatican that only a quarter of the world’s Catholics now live in Europe.

Is there a risk that the pope’s shifts could upturn doctrinal pillars, such as church teaching on divorce? Some pastors have interpreted Francis’ apostolic exhortation Amoris laetitia (“The Joy of Love”), published this spring, to authorize case-by-case exceptions to the rule against divorced-and-remarried Catholics’ taking Communion. The document is vague, and the pope has so far declined to offer a black-letter ruling.

“This a very Catholic balance,” says Cardinal Schönborn. “It’s often said that Catholics don’t say ‘either/or’ but ‘one thing as well as the other.’ ” As the cardinal interprets it, Amoris laetitia says, “Let’s take families as they are. God is at work not with ideas but with real people.”

Even as they are called to uphold absolute moral standards, Christians must recognize that “from the very beginning the drama of humanity is that we are lapsed, that we are broken, that we are wounded by ourselves and by others.” Still, it’s hard to blame Catholics who fear the erosion of the church’s capacity to say “No” to the ways of the world, notwithstanding such clarifications. A few words of orthodox reassurance from the pontiff would help.

Cardinal Schönborn says of the pope, “Believe me, he’s Catholic, genuinely Catholic.” Pope Francis hasn’t conceded an inch on the church’s pro-life stance, and in October he assailed postmodernist gender theories that pretend that human sexuality is a social construct and therefore infinitely malleable to personal and political whimsy. Such theories, Pope Francis said, are part of a “global war” aimed at destroying marriage and the traditional family.

“I can only say to those Catholics worried that the pope will stray from sound doctrine: Don’t be afraid,” says the cardinal. “He will never teach something that is not sound doctrine. But he wants us to see whether we have the mind of Christ”—that is, to have the courage to encounter brokenness, our own and others’, to meet people as they are.

“My own experience is that whenever you overcome your own laziness and engage other people, you are encountering Jesus,” the cardinal says. “It’s a doorway to Jesus.” Behind the door is an invitation to friendship. Cardinal Schönborn’s motto is Jesus’ saying, recounted in St. John’s Gospel, V os autem dixi amicos—I have called you friends.

“And that’s a reality,” he says. “I’m certainly not His best friend, because I’m lousy and negligent and not always faithful to this marvelous friendship. But I know that He is faithful.”

Mr. Ahmari is a Journal editorial writer based in London.

Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at “alt var bedre før” bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om “Guds død”: “Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå”, sier Oftestad. “Det er først nå virkningen av “Guds død” begynner å gjøre seg gjeldende”, fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at “om Gud er død er alt tillatt”.

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Generasjoner sammen

 

I følge sosiologene tilhører jeg Generasjon X. Det er vi som er født mellom 1965 og begynnelsen av åttitallet. Vi er ironiske, kritiske og selvrealiserende. Og vi er den første generasjonen hvor de fleste tok høyere utdanning. Foreldrene våre tilhører de såkalte babyboomerne, de som ble født etter andre verdenskrig. Mine barn tilhører millenniumsgenerasjonen. Det er de som ble født samtidig med Internett og er vokst opp med sosiale medier som sin viktigste informasjonskanal og relasjonelle møteplass.

Hver generasjon har sine helter, sine måter å dyrke heltene på og faktorer som skaper helter. Og selv om mange ting er likt generasjonene imellom, er og noe ulikt.

Det kan nærmest virke som om det er genetisk betinget; for det er som regel den yngste generasjonen som står bak innovasjon og nytenkning. De kan være kritiske til det etablerte og leter intuitivt etter nye måter å gjøre nye ting på. Slik blir den yngste generasjonen som spissen på en pil som drar resten av pilen med seg og trenger inn i målet den skytes mot.

Men om en pilspiss legges i buen og slippes fra den stramme strengen, vil den ikke nå særlig langt. Uten skaft og styrefjær faller den bare til bakken. Styrefjæren sørger for riktig retning, mens skaftet sørger for skyv, kraft og tyngde. Dette er de to andre generasjonene.

Det er den eldste generasjonens ansvar å sørge for at de to yngre generasjonene ikke frakobles. Det er ikke alltid lett, særlig ikke når ting gjøres annerledes enn før. Men dersom de to eldste generasjonen ikke gir rom for unge mennesker til å skape, være kreative og gjøre nye ting på nye måter, da vil de løsrive seg fra de eldste. Slik vil de ende opp uten evne til å styre.

Fordi vi alle er skapt i Guds bilde, tenker jeg at hver enkelt generasjon speiler noe av hvem Gud er. Og når generasjonene kobles sammen vil summen si mer om hvem Gud er – enn om vi skulle holde generasjonene adskilt. I Bibelen presenterer Gud seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kanskje gjør han dette for å understreke at han er generasjonenes Gud?

Når alle tre generasjonene kan fungere sammen, da vil det oppstå bærekraft til å forvandle. Jeg tror det var slik Gud ville det skulle være. En generasjon alene kan si noe om hvem Gud er. Men det er ikke før generasjonene kobles sammen, at totalen speiler Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Lederartikkel i Mot Målet #4 – 2016

I forrige uke fikk jeg en åpenbaring

I forrige uke oppdaget jeg noe jeg visste. En gammel sannhet slo inn i meg med full tyngde.

For noen år siden, skrev jeg en bok om Guds hjerte for alle folkeslag. Guds evige hensikt het den. For et par uker siden fikk jeg stolt beskjed om at det er mindre enn ti bøker igjen av opplaget. Her er en videosnutt jeg laget for å reklamere for den. Boken handler om Guds hjerte for alle folkeslag. Det var denne sannheten jeg gjenoppdaget i forrige uke.

I forrige uke var jeg i Trondheim for å undervise på Gå Ut-senteret, Normisjons bibel- og misjonsskole. Det var en veldig positiv opplevelse. Tema var misjon i Det gamle testamentet. Ok, jeg vet det… det er litt nerdete… og jeg innrømmer det så gjerne; materialet fra Det gamle testamentet som omhandler misjon og Guds hjerte for alle folkeslag, de berører meg dypt.

Av og til kan vi kristne behandle Gud som vår stammegud: Han er for oss (og dermed implisitt forstått – han er mot andre). Men Gud er ingen stammegud. Han er mye større. Han er nemlig ikke bare “vår” Gud. Han er alles Gud. Mønsteret blir synlig allerede i de første kapitlene av første Mosebok. Han velsigner Abraham for at alle jordens folkeslag skal velsignes (1 Mos 12,3).

Det er først i Det nye testamentet vi kristne gis misjonsbefalingen, nemlig befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler. Men Guds hensikt er tydelig også i Det gamle testamentet. Litt annerledes enn i Det nye testamentet, ja selvfølgelig, men likefullt; Gud vil bli kjent blant alle jordens folk.

Når jeg undervise dette emnet, bruker jeg ofte (med mine svært begrensede tegneferdigheter) å tegne en tidslinje og forklare de viktigste hendelsene i Det gamle testamentet og slik lage en kontekst for alt som skjer og dermed vise Guds hjerte for alle mennesker.

I forrige uke var det en av elevene, Einar Amlie, som istedenfor å gjøre notater, laget sin egen tegning av tidslinjen min. Jeg synes dette var så bra at jeg spurte han om lov til å legge den ut her. Her kommer den:

skjermbilde-50 skjermbilde-51

Copyright: Einar Amlie

Forfølgelse av kristne i Tyrkia

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia.

Istanbul den eneste byen i verden som ligger på to kontinenter. Den vestlige delen tilhører Europa. Den korte fergeturen over Bosporos-stredet fører deg til Asia. Denne båtturen symboliserer på mange måter Tyrkias sjel – presset mellom modernisme og tradisjonalisme – mellom vestlige verdier og orientalske livsanskuelser.

Tyrkia har preget nyhetsbildet i det siste. Men i løpet av de siste ukene har vi også mottatt andre nyheter fra Tyrkia som ikke nødvendigvis fortelles på Dagsrevyen eller VG. Det kan virke som om myndighetene nå fester et strammere grep rundt den mikroskopiske evangeliske minoriteten i landet.

De aller fleste av landets innbyggere er muslimer. Bare en bitteliten prosentdel tilhører de historiske kirkene. Kanskje så få som 3500 personer av landets 80 millioner innbyggere tilhører en evangelisk kirke. Mange av disse spør seg nå om flere episoder de siste ukene viser en tendens av økt forfølgelse:

Et ektepar som arbeider som pastorer i en menighet i storbyen Izmir ble for tre uker siden fengslet av politiet. De har bygget opp en forsamling som samler mange kurdere, der noen av menighetens medlemmer tidligere har sympatisert med den kurdiske opprørsbevegelsen PKK. Politiet anklager nå dette ekteparet for fiendtlig aktivitet og de ble fengslet fordi de blir ansett som en trussel mot rikets sikkerhet. Konen ble sluppet fri etter to uker, mens ektemannen fortsatt sitter i fengsel, uten å ha fått mulighet til å snakke med hverken advokat eller representanter fra sitt hjemlands konsulat.

I Antakya ble nylig et menighetsbygg stengt og fysisk forseglet av myndighetene. Årsaken er at det ble avholdt såkalt ulovlig bibelundervisning i bygningen.

Flere utlendinger som har vært aktive i kristent arbeid i landet har i løpet av de siste ukene blitt stoppet på grensen og nektet innreise. Man vet ikke helt hvilke årsaker som ligger bak dette, men det skjer nå så ofte at det kan virke som om det er et mønster og ikke bare tilfeldige handlinger.

Tyrkiske medier har rapportert om flere av disse hendelsene og landets unntakstilstand gir politiet utvidet myndighet til å arrestere mennesker og ransake bygninger. Dette har ført til usikkerhet blant mange av landets kristne.

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia. Vil du være med å løfte frem dette landet, dets ledere og innbyggere frem for Gud?